75 år siden frigjøringen:

Solveig Lystad drev illegalt arbeid fra HKs kontorer under krigen

Solveig Lystad var kasserer i HK i Oslo. Da krigen brøt ut, ble hun med i distribusjonen av illegale aviser. Arbeidet førte til arrestasjon og flere år i tysk konsentrasjonsleir. Nå er boka om motstandskvinnen her.
MOTSTANDSKVINNEN: Solveig Lystad var en av de usynlige motstandskjemperne under krigen. I 1995 fikk hun endelig deltakermedaljen fra Norge og fikk anerkjent sitt arbeid under krigen.

MOTSTANDSKVINNEN: Solveig Lystad var en av de usynlige motstandskjemperne under krigen. I 1995 fikk hun endelig deltakermedaljen fra Norge og fikk anerkjent sitt arbeid under krigen.

Privat

MOTSTANDSKVINNEN: Solveig Lystad var en av de usynlige motstandskjemperne under krigen. I 1995 fikk hun endelig deltakermedaljen fra Norge og fikk anerkjent sitt arbeid under krigen.

MOTSTANDSKVINNEN: Solveig Lystad var en av de usynlige motstandskjemperne under krigen. I 1995 fikk hun endelig deltakermedaljen fra Norge og fikk anerkjent sitt arbeid under krigen.

Privat

08.05.2020
11:39
08.05.2020 12:00

ylva.seiff.berge@lomedia.no

Det er 2. juli 1942. Solveig Lystad er på vei hjem til hybelen sin i Oslo. Utenfor står en svart bil parkert, hun tenker ikke mer over det. Da hun kommer opp til hybelen, venter en mann i lang frakk utenfor døra hennes. Han ser ut som en typisk representant for Statspolitiet. Instinktivt prøver hun å gå forbi, da roper han:

– Frøken Lystad – stopp, ellers skyter jeg!

Hun stopper. Det blir helt stille. Mange tanker går gjennom hodet. Brystet knyter seg. Nå skjer det, hun er i ferd med å bli arrestert. Det er ikke mulig å komme unna.

En viktig historie

Forfatteren Britt Tove Berg Brestrup er pensjonert oberst med erfaringer fra internasjonale militære oppdrag for Forsvaret. Hun har nylig gitt ut boka «Usynlig i krig og fred – Motstandskvinnen Solveig Lystad» på eget forlag. Boka er basert på intervjuer gjort med Solveig Lystad i 1991.

– Jeg lovet Solveig at jeg skulle skrive historien hennes. Nå er jeg veldig glad for at vi har fått den fram. Dette er en viktig del av kvinnehistorien og krigshistorien som har blitt forsømt. Samtidig viser historien hennes hvor viktig en sak kan være og hvordan den kan holde deg i live, sier Brestrup.

Drømmejobben i HK

Solveig Lystad vokste opp i Arendal med foreldre og tre søsken. Da Arendal ble for smått for henne og hun trengte nye utfordringer, søkte Lystad jobb som kasserer i Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund i Oslo. Hun fikk jobben, og som 22-åring flyttet hun inn på en liten hybel i Oslo.

Lystad hadde kontor i fjerde etasje i Storgata 12 og jobbet som kasserer for Oslo-avdelingen. Med ansvar for medlemslistene var hun informert om det meste som skjedde på kontoret. De refererte ofte til kontoret som hjertet og hjernen i organisasjonen.

Det var kompetansen hun fikk gjennom fagbevegelsen og studiegruppene der, som skulle gjøre henne viktig for motstandsbevegelsen under krigen.

Melder seg til fronten

Natt til 9. april 1940 blir Lystad vekket av sirener. Hun tar dekning i kjelleren sammen med flere andre i gården. Tyskerne hadde marsjert uforstyrret inn i Oslo. Norge er okkupert.

Lystad og hennes venninne bestemmer seg med en gang for at de vil være en del av motstanden mot tyskerne. De får fritak fra kontoret for å melde seg som frivillige til motstandsstyrkene. Sammen med to mannlige kollegaer reiser de til Eina i tidligere Oppland fylke. Mennene blir innrullert i styrkene umiddelbart. Lystad og venninnen blir henvist til kjøkkenet for å steke kjøttkaker – det var ikke slik tjeneste de tenkte seg. Jentene reiste videre nordover til Ålesund. 6. mai reiser de tilbake til Oslo for å fortsette kampen fra fagforbundet.

LES OGSÅ: Kåre og Ingrid ble tatt til fange av nazistene og torturert for å ha jobbet i LOs illegale avis

Illegalt arbeid

Tilbake på kontoret er hun usikker på hva hun skal gjøre nå, hvordan hun kan bidra. Aviser og kringkasting er overtatt av tyskerne. Uroen øker i fagbevegelsen etter utskiftning av flere ansatte. De oppdager at flere er villige til å støtte okkupasjonen.

Lystad lærer at alle har en pris, hun kan ikke lenge stole på sine kollegaer. Samtidig begynner de illegale tjenestene i fagbevegelsen å ta seg opp.

Lysstad blir involvert i produksjonen av den illegale avisen Fri Fagbevegelse og London-Nytt. Hennes innsats er viktig for at distribusjonen av nyheter kan gjennomføres. Sammen med et nettverk av kurerer mottar og sender de meldinger til og fra utlandet som blir brukt i avisene. Det er dødsstraff for de involverte.

Den 10. februar 1942 blir hun plutselig innkalt til formannen i HK, han er nazistenes mann. Hun blir fortalt at det ikke lenger er bruk for henne på kontoret. Er hun oppdaget?

Veien til Grini

Etter arrestasjonen utenfor leiligheten sin, venter et 14 timer langt avhør på Statspolitiets kontor. Hun må vokte seg hele tiden. Det er lett å trå feil. Det kan få uante konsekvenser – det kan stå om liv og død.

Lystad møter beskyldninger om at hun bedriver illegalt motstandsarbeid. At hun har bedrevet oppvigleri, distribuering av illegale aviser og nyheter. Hun vet hun må si litt, noe helt ufarlig, og langt fra alt. Ingen navn.

Nå må hun stole på seg selv, tåle alt, uten å røpe noe. Solveig Lystad bestemmer seg for å overleve. Hun skal kjempe for det hun tror på. Dette er ikke slutten, bare en ny vanskelig fase i livet.

Etter flere uker på isolat i en liten celle føres hun ut av fengselsbygningen i Åkerbergveien. Hun blir plassert på et lasteplan, de andre fangene forteller henne at de er på vei til fangeleiren Grini.

Fellesskap og galgenhumor på Grini

Kvinneavdelingen på Grini utgjør en liten del av bygningen, men rommer likevel flere hundre kvinner. Det er god tone mellom kvinnene da Lystad ankommer. De ønsker henne velkommen til sitt nye hjem, et hjem med fri kost og losji. Humøret skal ingen ta fra dem, og galgenhumor er et godt botemiddel i all elendigheten.

Kvinneavdelingen administrerer i stor grad seg selv, men jobbmulighetene er svært begrenset. Det går i tradisjonelle kvinnejobber. Hun starter sitt daglige arbeid i vaskeriet.

GRINI: Under krigen var det på det meste 5400 fanger på Grini, der 600 av disse var kvinner. Til sammen satt det 20.000 på Grini i krigsårene.

GRINI: Under krigen var det på det meste 5400 fanger på Grini, der 600 av disse var kvinner. Til sammen satt det 20.000 på Grini i krigsårene.

Riksarkivet

Tortur på Victoria terrasse

I begynnelsen av 1943 er avhørene i gang igjen. Nå tar tyskerne over etterforskningen. Det betyr en hardere tilnærming. Lystad blir umiddelbart satt på lukket avdeling på Grini. Igjen er hun isolert.

Avhørene på Victoria terrasse er tortur. Slag og spark gjør fysisk vondt, men det psykiske presset er verst, nesten uutholdelig. Hvert avhør ender med at hun svimer av. Torturen blir mer og mer brutal, fra slag med åpen hånd til slag med batong surret inn i piggtråd.

Hun blir avhørt to til tre ganger i uka over en periode på fire uker. Etter uker med avhør fastslår tyskerne at det ikke er mer å hente. Hun er klar for transport.

Solveig Lystad er 27 år da hun blir sendt til konsentrasjonsleiren. Hun vet bare at det er i Tyskland.

Ravensbrück konsentrasjonsleir

80 kilometer nord for Berlin ligger Ravensbrück, den eneste konsentrasjonsleiren nazistene opprettet for bare kvinner. Anslagsvis 130.000 kvinner var fanger der i krigsårene, antall drept er i ettertid anslått å være 50.000.

Lystad får fangenummer 24139 og en rød vinkel – det forteller at hun er en politisk fange. Selv om hun er oppgitt og engstelig, er hun stolt av å være politisk fange.

Den norske gruppen er liten. De prøver å holde seg samlet og klarer å opprettholde en viss kontakt. Fellesskapet holder dem oppe. De holder liv i hverandre med solidaritet. Vilje til å overleve er avgjørende.

Hygienen i leiren er dårlig og kostholdet mangelfullt. Sykdommer florere, ofte spredt av lus og lopper. I hver sovesal deler fem kvinner én seng, og det kan være opp til 400 i hver sal.

Marsjen til Siemens-fabrikken

De neste årene er det kampen for å overleve som skal bli den tyngste kampen for Lystad. Hun melder seg frivillig til å jobbe på Siemens-fabrikken. Hun vet ikke hva hun går til, men for en spinkel kvinne er det bedre enn tungt kroppsarbeid.

Fabrikken ligger utenfor leiren, det er ingen mulighet til å rømme, men hun kan gå utenfor murene og bevege seg. På turer deler kvinnene drømmene sine om lengsel og savn, og hva de skal gjøre når de kommer hjem. Ikke om, bare når.

Hun vil leve, hun skal leve – fienden skal ikke seire over dem. Nå er det bare hennes eget liv og overlevelse som gjelder – det kan hun leve med. De som ikke lenger klarer å jobbe, blir sendt tilbake til leiren for å bli drept.

Slutten på krigen

Ryktene om at krigen nærmer seg slutten, kommer i månedsskiftet mars-april 1945. 7. april kommer beskjeden hun har ventet på: De skal hentes til frihet.

Solveig Lystad er 29 år da de hvite bussene kommer fra Sverige og henter de skandinaviske fangene ut av den tyske leiren. Sult, hardt arbeid, dårlige hygieniske og sanitære forhold, i tillegg til psykisk og fysisk lidelse og smerte, har satt sine spor.

Etter fem uker rehabilitering i Ramlösa i Sverige, får Lystad en togbillett og reiser til Oslo. Det tar ikke lang tid etter at hun har kommet tilbake, før hun oppsøker sin gamle jobb som kasserer. Jobben får hun tilbake øyeblikkelig.

Hun føler ikke at hun kan stole på kollegaene sine. De som var nazifisert under krigen er fortsatt på kontoret. Hun melder seg til tjeneste i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF). Der blir hun i ti år.

Etter krigen møter hun mannen i sitt liv og får datteren Siv.

MOR: Etter krigen fant Lystad kjærligheten og fikk sin datter Siv. Det skulle ta lang tid før datteren fikk høre historien til sin mor, og hun fikk aldri høre hele.

MOR: Etter krigen fant Lystad kjærligheten og fikk sin datter Siv. Det skulle ta lang tid før datteren fikk høre historien til sin mor, og hun fikk aldri høre hele.

Privat

Medalje i posten

Solveig Lystad overlevde krigen, men minnene fra den tiden kom tilbake om nettene resten av livet.

Kvinners deltakelse under andre verdenskrig har aldri blitt anerkjent og hedret på samme måte som menns innsats. Først i 1995 blir Solveig Lystad vurdert som mottaker av Deltakermedaljen. 7. november samme år kommer takken for innsatsen i postkassen. Hun er stolt og glad for medaljen – det er en anerkjennelse av at hun gjorde hva nasjonen trengte. Datteren synes ikke en medalje i posten veier opp for det moren ofret.

I 1999 fikk hun erstatning fra Siemens-fabrikken på om lag 22.000 norske kroner. Nesten to år senere, året etter at hun døde, fikk hun erstatning fra den tyske stat på samme sum. Datteren donerte pengene til Røde Kors.

En viktig historie

Med boka «Usynlig i krig og fred – Motstandskvinnen Solveig Lystad» ønsker forfatter Britt Tove Berg Brestrup å løfte fram kvinnehistoriene fra krigen.

– Dette er historien om motstandskvinnen Solveig Lystad. Arbeidet i fagbevegelsen det illegale motstandsarbeidet og livet som krigsfange, bidro til å skape hennes komplekse personlighet. Jeg mener det er viktig å få fram hennes historie og fortelle hvordan sterke kvinner bidro i motstandsbevegelsen, sier Brestrup.

08.05.2020
11:39
08.05.2020 12:00

Siste nytt