Brian Cliff Olguin
Gjengkriminalitet
«Oliver» var kriminell på heltid. Kunne tjene 70.000 på et døgn
Det er mulig å komme seg ut av et kriminelt miljø, sier han. Men én ting er mer avgjørende enn noe annet.
Saken oppsummert
lene@lomedia.no
brian@lomedia.no
Økonomisk er en vanlig jobb et tapsprosjekt.
– Tjener du mindre enn du gjorde som kriminell?
– Ja!
Han ler kort og forteller at han kunne ha «tjent» 70.000 på et døgn om han ville.
– Likevel velger du å ha en jobb med en vanlig inntekt?
– Ja.
Et nytt liv
Vi møter ham på et hotell i en by på Vestlandet.
HK-medlemmet vil ikke at vi skal bruke hans egentlige navn eller skrive hvilken by han bor i. Derfor kaller vi ham «Oliver».
Vi får fotografere ham, så lenge ingen kan kjenne ham igjen.
Det er seks år siden Oliver flyttet, eller rømte, fra Oslo, med et håp om å starte et helt nytt liv.
I denne byen er det ingen som kjenner til bakgrunnen hans. Ikke sjefen hans, ikke kollegene, ikke foreldrene til barnas venner. Sånn vil han at det skal fortsette å være.
– Det er en liten by. Mine synder skal ikke gå ut over barna mine.
Likevel vil han gjerne dele sin historie.
– Jeg vil vise at det er en vei ut av gjengkriminalitet.
Fra gettoen
32-åringen kommer fra hovedstaden, i det som kalles Oslo indre Øst. Området er kjent for sine levekårsutfordringer.
– Jeg kommer fra gettoen. Faren til en i klassen min var i B-gjengen, en annen var i en annen gjeng. Mange foreldre var arbeidsledige.
I nabolaget ble han tidlig vitne til skuddveksling, at folk fikk juling eller ble ranet, forteller han.
– Det blir normalt.
Han trekker på skuldrene.
Oliver har vokst opp sammen med mora si, faren hans døde da han var tre år gammel. Mora har hele tida vært i arbeid, men den lille familien har flyttet flere ganger enn sønnen klarer å telle.
– Ødelagt for mamma
Det var i 10. klasse at han for første gang prøvde rusmidler; hasj, kokain og MDMA.
Han kaller miljøet han havnet i tøft.
– Det var narkotikasalg, smugling, innbrudd og ran.
Etter hvert begynte han også å selge narkotika, da fikk han det billigere til eget bruk. Og sånn begynte han å tjene egne penger.
– Jeg fikk nesten aldri penger hjemme. Å få egne penger mellom hendene, var en rus i seg selv.
Pengene han tjente gikk til merkeklær og festing.
Da han var 16 år, gjennomførte politiet en razzia hjemme hos ham og mora klokka to om natta, forteller han. Det var siste gangen han oppbevarte narkotika hjemme.
– Jeg har ødelagt nok for mamma.
Sendt ut av byen
Oliver begynte på videregående, men her ble han tatt for å selge narkotika på skolen. Dermed ble han utvist.
Nå tok mora hans affære. Hun sendte ham til slektninger utenbys som skaffet ham jobb.
SLUTT: Tida han drev med kriminalitet er over. – Jeg vil være en pålitelig person, sier Oliver.
Brian Cliff Olguin
– Jeg ble fascinert.
– Der hadde de store hus og låste ikke døra si.
Men etter ni måneder flytta han hjem igjen til Oslo. Nå ville han ta bedre valg.
Oliver begynte på en ny videregående skole. Men snart tok han igjen opp det gamle livet sitt. Det ble lite skolegang og mye rus.
– Det var hasj fra jeg var 16, kokain fra jeg var tidlig i 20-åra. Hasjen var en virkelighetsflukt, en måte å fjerne fokuset fra det vonde.
Voldsdømt
Oliver begynte å selge narkotika igjen. Han dro til Danmark, Sverige og Finland og kjøpte større partier som han smuglet til Norge, forteller han. Han var med på ran og tyveri.
– Det ble kriminalitet på heltid.
Ingenting av dette har han blitt dømt for. Oliver har imidlertid sonet tre korte dommer i fengsel. To for vold mot politiet, en for vold mot en ekskjæreste – i den saken hevder han fortsatt at han er uskyldig dømt.
HK-Nytt har sett og lest dommene.
Da han kom ut av fengsel, fikk han seg jobb – som annonseselger. Om kveldene solgte han narkotika. Snart tok det mer tid enn ærlig arbeid.
– Jeg slutta å møte opp og mista jobben.
På den kriminelle løpebanen gikk det heller ikke knirkefritt. Oliver opparbeidet seg narkogjeld på flere hundre tusen kroner. Han var rådvill og redd.
Flukt
Vendepunktet kom for seks år siden. Samboeren hans ble gravid.
– Det fikk meg til å endre fokus. Nå handlet ikke livet bare om meg.
Én måned etter at barnet ble født, flyttet den lille familien til byen de bor i nå. Oslo kjentes ikke trygt.
– Det var en flukt.
Det første året i ny by brukte han på å tilpasse seg det nye livet. For med på lasset, flyttet også angst og paranoia. Ville folk fra det gamle livet hans kommer etter ham for å få pengene han skyldte?
Etter et halvt år fikk Oliver seg en jobb. Først i butikk, senere på kontor. Det er flere andre yrker han kunne tenkt seg, men som ikke er mulig fordi rullebladet hans ikke er plettfritt.
Han og samboeren har fått ett barn til.
– De er livet mitt. Etter at jeg fikk barn, er trygghet «førstepri».
Livredd
Å ha en jobb, dreier seg om mer enn lønn, mener Oliver.
– Det handler om barna. Jeg vokste opp uten en far. Det skal de slippe. Hvis jeg hadde fortsatt som kriminell, kunne jeg endt opp i fengsel eller som rusmisbruker.
Å ha mye penger er ikke like viktig for ham lenger.
– Før var jeg veldig kravstor, jeg ville ha så mye. Nå er jeg fornøyd med den minste lille ting. Og jeg har mye mer ro.
Oliver innrømmer at han har gjennomført én smuglertur etter at han begynte det nye livet sitt.
– Jeg skalv og var livredd – det var jeg aldri før. Jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skal gjøre noe sånt.
– Klarer du å holde det løftet?
– Ja. Jeg vil være en som er til å stole på, en pålitelig person.
Jobben var redninga
For et par år siden ble han medlem i HK etter at en kollega spurte ham om det.
– Jeg tror på solidaritet. Man må stå sammen for å få høyere lønn.
– Hvor har du det tankesettet fra?
– Oppveksten min. Det var ikke bare dritt. Gjengmentaliteten handler også om fellesskap og tilhørighet.
Oliver forteller at han sliter med dårlig samvittighet for mye av det han har gjort. Han har gått til psykolog, men det har han ikke råd til lenger.
32-åringen har aldri fått tilbud om noe hjelp fra det offentlige for å skape seg et nytt liv. Han har klart seg selv.
Det er mulig å komme seg ut av et kriminelt miljø, understreker han. Men én ting er mer avgjørende enn noe annet.
– Å ha en jobb er det viktigste. Det har redda meg. På en arbeidsplass kan man få nye venner.
Nå har han vært i fast jobb i fire år. Et vanlig liv er et godt liv, mener Oliver.
– A4-livet, uansett hvor kjedelig det kan virke, er det beste i det lange løp. Stabilitet og trygghet er det viktigste. Det har jeg lært å sette pris på.
lene@lomedia.no
brian@lomedia.no
Økonomisk er en vanlig jobb et tapsprosjekt.
– Tjener du mindre enn du gjorde som kriminell?
– Ja!
Han ler kort og forteller at han kunne ha «tjent» 70.000 på et døgn om han ville.
– Likevel velger du å ha en jobb med en vanlig inntekt?
– Ja.
Et nytt liv
Vi møter ham på et hotell i en by på Vestlandet.
HK-medlemmet vil ikke at vi skal bruke hans egentlige navn eller skrive hvilken by han bor i. Derfor kaller vi ham «Oliver».
Vi får fotografere ham, så lenge ingen kan kjenne ham igjen.
Det er seks år siden Oliver flyttet, eller rømte, fra Oslo, med et håp om å starte et helt nytt liv.
I denne byen er det ingen som kjenner til bakgrunnen hans. Ikke sjefen hans, ikke kollegene, ikke foreldrene til barnas venner. Sånn vil han at det skal fortsette å være.
– Det er en liten by. Mine synder skal ikke gå ut over barna mine.
Likevel vil han gjerne dele sin historie.
– Jeg vil vise at det er en vei ut av gjengkriminalitet.
Fra gettoen
32-åringen kommer fra hovedstaden, i det som kalles Oslo indre Øst. Området er kjent for sine levekårsutfordringer.
– Jeg kommer fra gettoen. Faren til en i klassen min var i B-gjengen, en annen var i en annen gjeng. Mange foreldre var arbeidsledige.
I nabolaget ble han tidlig vitne til skuddveksling, at folk fikk juling eller ble ranet, forteller han.
– Det blir normalt.
Han trekker på skuldrene.
Oliver har vokst opp sammen med mora si, faren hans døde da han var tre år gammel. Mora har hele tida vært i arbeid, men den lille familien har flyttet flere ganger enn sønnen klarer å telle.
– Ødelagt for mamma
Det var i 10. klasse at han for første gang prøvde rusmidler; hasj, kokain og MDMA.
Han kaller miljøet han havnet i tøft.
– Det var narkotikasalg, smugling, innbrudd og ran.
Etter hvert begynte han også å selge narkotika, da fikk han det billigere til eget bruk. Og sånn begynte han å tjene egne penger.
– Jeg fikk nesten aldri penger hjemme. Å få egne penger mellom hendene, var en rus i seg selv.
Pengene han tjente gikk til merkeklær og festing.
Da han var 16 år, gjennomførte politiet en razzia hjemme hos ham og mora klokka to om natta, forteller han. Det var siste gangen han oppbevarte narkotika hjemme.
– Jeg har ødelagt nok for mamma.
Sendt ut av byen
Oliver begynte på videregående, men her ble han tatt for å selge narkotika på skolen. Dermed ble han utvist.
Nå tok mora hans affære. Hun sendte ham til slektninger utenbys som skaffet ham jobb.
SLUTT: Tida han drev med kriminalitet er over. – Jeg vil være en pålitelig person, sier Oliver.
Brian Cliff Olguin
– Jeg ble fascinert.
– Der hadde de store hus og låste ikke døra si.
Men etter ni måneder flytta han hjem igjen til Oslo. Nå ville han ta bedre valg.
Oliver begynte på en ny videregående skole. Men snart tok han igjen opp det gamle livet sitt. Det ble lite skolegang og mye rus.
– Det var hasj fra jeg var 16, kokain fra jeg var tidlig i 20-åra. Hasjen var en virkelighetsflukt, en måte å fjerne fokuset fra det vonde.
Voldsdømt
Oliver begynte å selge narkotika igjen. Han dro til Danmark, Sverige og Finland og kjøpte større partier som han smuglet til Norge, forteller han. Han var med på ran og tyveri.
– Det ble kriminalitet på heltid.
Ingenting av dette har han blitt dømt for. Oliver har imidlertid sonet tre korte dommer i fengsel. To for vold mot politiet, en for vold mot en ekskjæreste – i den saken hevder han fortsatt at han er uskyldig dømt.
HK-Nytt har sett og lest dommene.
Da han kom ut av fengsel, fikk han seg jobb – som annonseselger. Om kveldene solgte han narkotika. Snart tok det mer tid enn ærlig arbeid.
– Jeg slutta å møte opp og mista jobben.
På den kriminelle løpebanen gikk det heller ikke knirkefritt. Oliver opparbeidet seg narkogjeld på flere hundre tusen kroner. Han var rådvill og redd.
Flukt
Vendepunktet kom for seks år siden. Samboeren hans ble gravid.
– Det fikk meg til å endre fokus. Nå handlet ikke livet bare om meg.
Én måned etter at barnet ble født, flyttet den lille familien til byen de bor i nå. Oslo kjentes ikke trygt.
– Det var en flukt.
Det første året i ny by brukte han på å tilpasse seg det nye livet. For med på lasset, flyttet også angst og paranoia. Ville folk fra det gamle livet hans kommer etter ham for å få pengene han skyldte?
Etter et halvt år fikk Oliver seg en jobb. Først i butikk, senere på kontor. Det er flere andre yrker han kunne tenkt seg, men som ikke er mulig fordi rullebladet hans ikke er plettfritt.
Han og samboeren har fått ett barn til.
– De er livet mitt. Etter at jeg fikk barn, er trygghet «førstepri».
Livredd
Å ha en jobb, dreier seg om mer enn lønn, mener Oliver.
– Det handler om barna. Jeg vokste opp uten en far. Det skal de slippe. Hvis jeg hadde fortsatt som kriminell, kunne jeg endt opp i fengsel eller som rusmisbruker.
Å ha mye penger er ikke like viktig for ham lenger.
– Før var jeg veldig kravstor, jeg ville ha så mye. Nå er jeg fornøyd med den minste lille ting. Og jeg har mye mer ro.
Oliver innrømmer at han har gjennomført én smuglertur etter at han begynte det nye livet sitt.
– Jeg skalv og var livredd – det var jeg aldri før. Jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skal gjøre noe sånt.
– Klarer du å holde det løftet?
– Ja. Jeg vil være en som er til å stole på, en pålitelig person.
Jobben var redninga
For et par år siden ble han medlem i HK etter at en kollega spurte ham om det.
– Jeg tror på solidaritet. Man må stå sammen for å få høyere lønn.
– Hvor har du det tankesettet fra?
– Oppveksten min. Det var ikke bare dritt. Gjengmentaliteten handler også om fellesskap og tilhørighet.
Oliver forteller at han sliter med dårlig samvittighet for mye av det han har gjort. Han har gått til psykolog, men det har han ikke råd til lenger.
32-åringen har aldri fått tilbud om noe hjelp fra det offentlige for å skape seg et nytt liv. Han har klart seg selv.
Det er mulig å komme seg ut av et kriminelt miljø, understreker han. Men én ting er mer avgjørende enn noe annet.
– Å ha en jobb er det viktigste. Det har redda meg. På en arbeidsplass kan man få nye venner.
Nå har han vært i fast jobb i fire år. Et vanlig liv er et godt liv, mener Oliver.
– A4-livet, uansett hvor kjedelig det kan virke, er det beste i det lange løp. Stabilitet og trygghet er det viktigste. Det har jeg lært å sette pris på.
