Ett år etter invasjonen: Kateryna gråter av nordmenns små hverdagsproblemer

Lene Svenning (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

Leif Kirknes (foto)

– Jeg kunne ikke føle bakken under beina mine. Jeg hadde ingen klare tanker, men kjente bare på frykt for alt og alle. Det var absurd, kunne dette være virkelig?

Da Russland gikk til angrep på Ukraina 24. februar i fjor, reagerte alle her hjemme på bjerget med forferdelse.

For Kateryna Bilokin, konserntillitsvalgt i Ikea, var det verre.

I hovedstaden Kyiv i hjemlandet hennes befant faren og stemora seg i tillegg til andre slektninger og venner. Hva ville skje med dem?

Bilokin var alene hjemme i eneboligen i Kongsvinger. Hun torde knapt sove, i frykt for å gå glipp av telefonoppringninger eller meldinger.

Bilokin fikk raskt kontakt med faren. Fra vinduet i blokkleiligheten sin så han luftangrepene på byen. Men han, og veldig mange andre, trodde krigen skulle være over i løpet av kort tid og ønsket ikke å flykte.

I stedet fylte han badekaret med vann – slik skulle han og kona ha vann for en stund framover om forsyningen sviktet.

Gråt av stol-problemer

På Kongsvinger forsøkte Bilokin å konsentrere seg om jobben på hjemmekontoret. Det var vanskelig.

– Jeg fikk en telefon fra en kunde som klaget over feil på noen stoler. Da begynte jeg å gråte.

Nordmenns hverdagsproblemer ble små i forhold til hva hennes landsmenn opplevde.

Denne historien har Kateryna Bilokin fortalt HK-Nytts lesere om tidligere. Også om at faren hennes etter et par uker fikk nok.

Sammen med kona si flyktet han til Tyskland, hvor Bilokins stebror bor. Nå har det gått et år siden Russland gikk til angrep på Ukraina. Alle Bilokins venner har flyktet ut av landet.

– Jeg forstår ikke at det i 2023 kan foregå en krig. Hva er det Putin vil?

Bilokin rister bedrøvet på hodet.

– Jeg trodde ikke at vi kunne vinne krigen i begynnelsen, men jeg tror det nå. Alle i Ukraina forsvarer sitt folk, land og familie og kommer ikke til å gi seg. Men det kommer ikke til å bli lett. Vi får støtte i krigen, men hva skjer når alt skal gjenoppbygges?

Krigen i Ukraina: Daria forlot Norge som au pair – og kom tilbake som krigsflyktning

Demonstrerte utenfor jobben

Bilokin står i et møterom på Ikea Slependen i Asker og svarer på spørsmål.

Det er medlemsmøte for de ansatte på varehuset. De sitter i hestesko rundt henne, mange har ting de lurer på.

Hvilke rettigheter har man til pause i arbeidet? Bilokin har svarene. Hun har vært konserntillitsvalgt i to og et halvt år og har gått mange kurs i regi av både Handel og Kontor (HK) og LO.

I løpet av denne og de neste ukene skal hun reise rundt og besøke HK-klubber i alle landets varehus.

Konserntillitsvalgt Kateryna Bilokin reiser i disse dager fra varehus til varehus for å snakke med HK-medlemmene.

Leif Martin Kirknes

Som rykende fersk tillitsvalgt på Ikeas kundesenter, der hun egentlig jobber, fikk Bilokin høsten 2018 en het potet i fanget: Ledelsen ville holde kundesenteret åpent på søndager, i strid med de ansattes vilje – og loven, mente HK-klubben.

LO ville stevne Ikea for retten. Bilokin og de andre tillitsvalgte mobiliserte medlemmene til å demonstrere utenfor arbeidsplassen sin – det er ikke hverdagskost.

Det endte med at Ikea utsatte planene sine på ubestemt tid. Siden har de ansatte ikke hørt mer snakk om søndagsåpent kundesenter.

Antallet HK-medlemmer på arbeidsplassen fordoblet seg i forbindelse med denne konflikten. Det skal i stor grad være Kateryna Bilokins fortjeneste.

For tøff

Bilokin bruker om lag tre arbeidsdager i uka på tillitsverv, og to dager på kundesenteret. Det passer henne fint.

– Jeg vil være i vanlig jobb også, ellers kan det fort bli for stor avstand til de jeg skal representere. Og så vil jeg holde meg oppdatert om det som skjer på kundesenteret. Dessuten trenger jeg tilhørigheten til et team.

Bilokin er kjent for å være direkte. Det er det ikke alle som setter pris på.

– Jeg vil også ha det hyggelig og morsomt på jobben, men jeg sier det jeg mener. Om noen ikke liker det: Ja vel. Det viktigste er at vi er saklige. Men jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg er for tøff.

Rettferdighetssansen hennes har alltid har vært sterk, forteller hun. Den er en viktig drivkraft som tillitsvalgt.

Jordnær og resultatorientert

Kateryna Igorevna Bilokin ble født i Kyiv sommeren 1982. Moren er kunstner, faren designer, men det ble raskt klart at datteren ikke hadde en like sterk kunstnerisk åre som foreldrene.

– Jeg er nok mer jordnær og opptatt av resultater.

Bilokins foreldre ble skilt da hun gikk i første klasse, hun kan ikke husker at de tre noen gang var sammen som en familie.

Hun bodde først og fremst hos mora, men også ofte hos mormor og morfar når mora periodevis jobbet i Sveits.

Da Bilokin var 14–15 år ville hun heller bo hjemme alene enn hos besteforeldrene. Det gjorde henne tidlig selvstendig.

Politidrøm

Også yrkesmessig ville Bilokin gå egne veier. Hun drømte om å bli politi.

Familien, som i land uten en statlig lånekasse må bidra til barnas utdanning, hadde imidlertid innsigelser. Det var lenge siden de hadde hatt en lege i familien, mente de.

Diskusjonen endte i et slags kompromiss: Datteren skulle studere jus. Resultatet ble at Bilokin tok en master i rettsvitenskap. Som en del av studiet fikk hun i alle fall hospitere hos politiet.

Kateryna Bilokin flytta til Oslo og Norge i 2006, delvis fordi hun hadde funnet en kjæreste her i landet. Hun gikk på norskkurs, men kjedet seg. Hun lengtet hjem.

– Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å gå på kurs og være husmor. Jeg hadde større ambisjoner.

Bilokin snakker svært godt norsk, med en karakteristisk øst-europeisk aksent.

Hun kom seg etter hvert ut i arbeidslivet. Ikke som jurist, for utdanningen hennes er ikke direkte overførbar til norsk lov og rett.

Hun jobbet derimot som dagmamma, siden i noen år som assistent for funksjonshemmede, som saksbehandler i Nav, på kafé – og til slutt i Ikea.

Det var her hun fikk en hel, fast stilling – det trengte hun for å kjøpe seg bolig.

Bilokin har likevel fått bruk for juristutdannelsen som tillitsvalgt. Den gjør det lettere å sette seg inn i lovverket og rettssystemet i Norge.

Brian Cliff Olguin

Verdens beste skilsmisse

Bilokin kjøpte hus og flyttet til Kongsvinger i 2015, der jobbet den nye mannen hennes. Det var også et godt argument at boligprisene var lavere der enn i Oslo.

Mindre praktisk er derimot den mer enn halvannen times lange tog- og bussreisen til jobben. Men det er hun blitt vant til.

Under store deler av pandemien hadde hun hjemmekontor. Det har hun fortsatt med en dag eller to i uka.

For et par år siden gikk hun og mannen gjennom det hun kaller verdens beste skilsmisse. De er fremdeles gode venner.

– Jeg ble jo ikke skilt fra ungene eller svigers. Vi feirer fortsatt jul sammen.

Bilkokin smiler.

Hun anser fremdeles eksmannens barn som sine stebarn. Et spesielt nært forhold har hun til sin 23 år gamle stedatter som er psykisk utviklingshemmet. Hun bor i Vestfold, men når hun kommer til Kongsvinger på helgebesøk og ferier, er det fortsatt Bilokin hun kommer hjem til og bor hos.

– Med henne kan jeg være barnslig og leken. Hun er like viktig for meg som jeg er for henne. Å være sammen med henne gir meg veldig mye.

Bilokin bor ikke helt alene til hverdags heller, hun deler hus med den korthåra britiske katten Krisa, som betyr rotte på ukrainsk, og den sibirske katten Shere Khan Keram. Men:

– De er ingen erstatning for barn.

Bilkokin skal også ha fått en ny kjæreste, rørleggeren Ronny fra Elverum?

Hun smiler lurt og børster bort usynlige smuler fra fanget. Men hun svarer ikke.

Ny familie

Også Bilokins mor bor på Kongsvinger. De er mye sammen. Og det siste året har Bilokin fått flere nære.

Hun leier ut sokkelleiligheten sin til to unge kvinner som har kommet til Norge som flyktninger fra Ukraina. De spiser ofte middag sammen og feiret jul sammen 7. januar.

– Jeg har fått en ny familie.

Bilokin tilhører den ortodokse kirka, forteller hun, da er det datoen for julefeiring.

Hun og mora har også blitt venner med en annen ukrainsk familie på Kongsvinger. De tilbringer mye tid sammen.

– Jeg kan ikke stoppe krigen, men jeg kan bidra med å hjelpe mennesker som har kommet hit.