Brian Cliff Olguin

Med hjerte for bygda

Raymond Alstad er tillitsvalgt døgnet rundt. Bortsett fra under elgjakta.
2021061112531620210611125316

lene.svenning@lomedia.no

brian.cliff.olguin@lomedia.no

Når telefonen ringer, synes Raymond Alstad det er vanskelig å la være å ta den. Han vil gjerne stille opp for medlemmene. Derfor er det ekstra deilig å ha et slikt sted som dette huset i hjembygda Skjerstad hvor han kan slappe av i helger og ferier. Her nede ved fjorden kan han la tankene vandre og blikket hvile på fjellene.

Raymond Alstad er tillitsvalgt på heltid, som hovedtillitsvalgt for de ansatte i LO og som leder i bransjerådet HK fagbevegelse. Han ble også valgt inn i forbundsstyret under første del av HK-landsmøtet i januar. Og som om ikke det var nok: 15. april ble han valgt til leder i HK region Nord-Norge, til stille og trolig lite synkronisert applaus på et digitalt årsmøte.

– Jeg må jo ha noe å gjøre på fritida også.

Raymond Alstad flirer.

Oppvekst på prestegården

For tida gjør Alstad det aller meste av arbeidet ved pulten og PC-en i et soverom i eneboligen på Bertnes i Bodø. De LO-ansatte fikk opplæring i bruk av digitale møter bare tre måneder før pandemien brøt ut. Timingen kunne ikke vært bedre.

Alstad har bodd i Bodø i hele sitt voksne liv. Men egentlig kommer han fra Skjerstad, ei lita bygd med 200 innbyggere, fem mil øst for byen. Det er dit vi er på vei nå, i Alstads beige Skoda Octavia stasjonsvogn. Over Tverlandet, Godøy, brua over Saltstraumen – hele veien ser vi snødekte fjell i det fjerne – gjennom Hogndalen i en fart bare lokalbefolkningen kan kjenne seg bekvem med, og langs siste del av Misværfjorden, til Alstads barndomsparadis åpenbarer seg.

Han vokste opp på prestegården, hvor først farfar, så far, forpaktet gården, for siden å få kjøpt den. Det største bolighuset er fremdeles forbeholdt kirkens mann, resten av eiendommen Alstads familie.

RETRO: Raymond Alstad er i ferd med å ta over huset til besteforeldrene. Foreløpig ser det stort sett ut som før.

RETRO: Raymond Alstad er i ferd med å ta over huset til besteforeldrene. Foreløpig ser det stort sett ut som før.

Brian Cliff Olguin

Odelsgutt

– Her har jeg spilt mye fotball!

Alstad peker bort på prestens plen, den er mer i vater enn foreldrenes, som drar seg nedover mot fjøset, veien og fjorden.

Her vokste han opp med far, mor, en lillesøster og lillebror, og et fjøs fullt av kyr. Nå er fjøset tomt, faren har gått av med pensjon. Alstad har odelen på gården, men i dag drifter og leier naboen jorda.

– Å være bonde er ikke en jobb, men en livsstil. Det ville kreve store investeringer for å fortsette her, og det er usikkert om det er lønnsomt med gårdsdrift.

Han slår armen ut mot fjøset.

– Det er fra 1902.

Butikkslakter

Alstad synes ikke det er så stor forskjell på å være tillitsvalgt i LO og det å være tillitsvalgt i butikk. Han har prøvd det også. I flere år var han de ansattes talsmann på dagligvarebutikken Eurospar i Bodø. Det var her han gikk i læra som butikkslakter. Etter at fagbrevet var i boks, fortsatte Alstad å jobbe på Eurospar i ytterligere fem år. Samtidig begynte en annen karriere å ta form – uten at det sto klart for ham. Alstad ble med i ungdomsutvalget i fagforeninga, etterhvert i styret, og det samme i region Nord-Norge.

– Det var stas å reise på kurs, og å være med på å gjøre en forskjell.

Gammel ungdom

I 2006 ble Raymond Alstad ansatt som ungdomssekretær i LO i Nordland. Det er den jobben 43-åringen fremdeles er ansatt i.

– Klarer du ikke å kommunisere med de unge du skal møte i jobben, bør du kanskje slutte. Men jeg skifter ikke jobb for å skifte jobb.

– Skal du tilbake i jobben når du ikke lenger er frikjøpt hovedtillitsvalgt?

– Jeg håper ikke det! Når du møter dine egne unger på skolebesøk, er det på tide å få en annen jobb. Men du blir ikke så attraktiv på arbeidsmarkedet når du kjører rundt og kjefter på arbeidsgivere i næringslivet heller.

Skytebane i kjelleren

Lenger nede mot fjorden ligger de nå avdøde besteforeldrenes hus. Det er Alstad og kona i ferd med å overta. Huset ble bygget som kårbolig på 70-tallet. Ingenting er forandret siden den gangen. Korea-panelet dekker fortsatt veggene i stua, og det elleville tapetet på badet ville gitt retro-entusiaster pustevansker. Alstad er imidlertid i gang med oppussingen. I kjelleren, som en gang rommet 120 tonn poteter, har Alstad også planer. Kanskje kan han anlegge en skytebane her? Han skal være god til å skyte, han har sågar vært med i NM i elgbaneskyting, ingen i Fauske og Sørfold jeger- og fiskeforening har fått en bedre plassering enn ham.

Alstad liker ekte jakt på elg enda bedre. Familien deler et jaktområde – et vald – med fem andre grunneiere.

– Det er ikke det å skyte et dyr som er det viktigste, men å være ute i naturen, tenne bål, og kjenne på kameratskapet. Jakten foregår stille og rolig, vi sitter der og ser utover landskapet til elgen tripper forbi. Det er en friplass.

Hjemmekjær

Han bøyer seg framover i bestemoras brune skinnstol og setter fram en skål med selvskutt, røkt, tørket og oppskåret elgkjøtt på bordet.

– Spis!

Så fort været er fint nok setter han og kona båten på sjøen. I 17 fot med 90 hester kommer de seg raskt ut til gode fiskeplasser.

– Jeg er veldig hjemmekjær. Det er så åpent her – i byen ser vi rett inn i nabohuset. Her kan jeg ta meg selv i bare å sitte og stirre utover sjøen.

Gnister i Murmansk

Det var 1. mai i 2010. Alstad var i Murmansk på besøk hos den russiske fagbevegelsen, sammen med en delegasjon fra LO i Nord-Norge. Olga fra det russiske elektroforbundet deltok også på seminaret.

– Det var en gnist som ble tent.

Alstad smiler med hele seg.

Ingen av dem var spesielt gode i engelsk, men med hjelp av tolk fikk de snakket litt sammen. Ikke lenge etter dro Alstad til Murmansk på besøk, uten delegasjon.

– Det var jo litt skummelt å dra alene til en sånn plass. Det er jo et lukket land.

Det gikk bra. Og så kom Olga på besøk til Bodø. De bestemte seg snart for å gifte seg. Bryllupet fant sted i juli 2011, men Olga og datteren Anastasia på 9 år måtte vende tilbake til Russland. Den nysmidde familien måtte vente på svar på søknaden om familiegjenforening.

HJEMMEKJÆR:  Det er her i  Skjerstad Raymond Alstad hører til.

HJEMMEKJÆR: Det er her i Skjerstad Raymond Alstad hører til.

Brian Cliff Olguin

Tok hele pakka

Overraskende fire korte måneder senere fikk de innvilget søknaden, og den påfølgende påsken kunne Raymond Alstad sette seg i bilen med en diger skaphenger på slep, med kurs mot Murmansk. 150 mil senere, han tok snarveien gjennom Sverige og Finland, var han framme. Olga og Anastasia tok farvel med jobb, skole, venner, familie og fedreland.

– Jeg synes det var litt tungt selv, å rive dem bort sånn.

Alstad ble familiefar.

– Jeg påberopte meg farskapet for Anastasia da vi giftet oss. Jeg synes jeg måtte ta hele pakken, det var viktig for meg å vise henne at hun også var velkommen.

Det ble et nytt liv, også for Alstad.

– Det ble helt annerledes, det er andre prioriteringer når man blir familiefar. Jeg synes det var kjempe­stas.

Ofret fotballen

For seks år siden kom Camilla Sofie til verden. Hun snakker flytende russisk, akkurat som mora og søstera. Det er verre med faren.

– Jeg klarer meg på butikken.

Han ler. Og forteller om da svigermora var på besøk da han var hjemme i foreldrepermisjon. Hun snakker ikke engelsk. Etter lengre tids gestikulering og googling med kyrillisk alfabet ble de enige om at kapusta betyr hodekål.

– Alt går med et smil.

Hjemmekampene til Bodø/Glimt er en av tingene Alstad har ofret på familiens alter. Før var han fast inventar på Aspmyra stadion, av og til som vakt. Alstad har også vært fotballdommer i mange år, men fløyta er lagt på hylla.

– Olga har ofra mye. Hun har også vært veldig medgjørlig da jeg ble hovedtillitsvalgt og måtte være i Oslo tre dager i uka. Da tenker jeg at den fotballkampen, den trenger jeg ikke.

Kokkedrøm

Det var kokk han skulle bli. Drømmen ble født på kjøkkenet til bestemora. Hun lagde allslags mat, og barnebarnet fikk være med på kjøkkenet. Alstad gikk to år på kokkelinja, men da det ble umulig å få læreplass, skiftet han retning. I helgene var han imidlertid ofte kokk i bygda, i barnedåp, konfirmasjoner og bryllup.

– Sånn er livet på bygda, folk stiller opp for hverandre. Og du blir for eksempel ikke bedt i bursdag, du bare går dit.

Han forteller om da kona hans fikk spørsmål på butikken i Skjerstad om hun ville settes opp på lista i anledning en sambygdings bursdag. Hun kom hjem og spurte hva det skulle bety.

– Når folk har runddag, samler bygdefolket inn penger til gave. Det organiseres på butikken.

Coverband og folkedans

Skjerstad har det du trenger. Den nevnte butikken – som selger både ris og rørdeler – skole, samfunnshus med storkjøkken og gymsal, og en kirke hvor Raymond Alstad har blitt både døpt, konfirmert og gift.

Alstad har gjort mer enn å lage mat på viktige merkedager i bygda. Han har også spilt opp i dans – pols, vals og polka – sammen med resten av coverbandet Kopernikus, og trakterer både keyboard og bass. I yngre dager var han en aktiv folkedanser, mora var primus motor i miljøet. Om han fremdeles hiver seg ut på på dansegulvet?

– Jeg er ikke tungbedt.

Pendler til Oslo

I en normal hverdag er Alstad i LOs hovedkvarter i Oslo tre dager i uka. Han går nesten tørrskodd mellom Oslo S, hotellet han bor på og Folkets Hus på Youngstorget, og er like lite kjent i hovedstaden som han var da han ble tillitsvalgt på heltid for tre år siden.

– Trengs det virkelig tillitsvalgte i LO? Alt er vel på stell i Norges største arbeidstakerorganisasjon?

– LO er jo også en vanlig arbeidsplass, med 280 ansatte. Vi må skille mellom LO som samfunnsaktør og arbeidsgiver. Vi tillitsvalgte skal ivareta de ansattes rett til medbestemmelse, og må passe på at også LO-ansatte har sine rettigheter.

Stiller opp

Å være tillitsvalgt er krevende, synes Alstad. Men har medlemmene bruk for ham, stiller han mer enn gjerne opp, når det skulle være. Som leder i HK region Nord-Norge ser han på én oppgave som viktigere enn andre.

– Vi trenger å bli sterkere på det fagligpolitiske samarbeidet. Det aller viktigste er å få gjort noen endringer på valgdagen.

Raymond Alstad (43)

Tittel:

Leder i HK region Nord-Norge

Siste kulturopplevelse:

Da Bodø/Glimt tok seriegull i fotball

Hva gjør deg glad?

Når andre har det bra, og man har det godt rundt seg

Hva gjør deg opprørt?

Når man må ta kamper innad, som ser opplagt ut utad

Søndagssyssel:

Tid med familien, på skitur eller fisketur, avhengig av årstida

Det er ikke det å skyte et dyr som er det viktigste, men å være ute i naturen, tenne bål, og kjenne på kamerat­skapet.