Pølsekøene som forsvant

MARTIN G. SLØRDAL

martin.slordal@lomedia.no

Kiosk «Lettere, mindre Bygninger, i hvilke der selges Aviser, Billetter, Cigarer o.l. (...) Det altid abentstående Rum er her indskrænket til en Firkant hvorigjennem Ekspeditionen foregaar»

Professor Vald. Schmidt i Salmonsens Konversationsleksikon, 1899.

De fem siste årene har det blitt satt kroken på døra for 170 kiosker i Norge. Trenden kommer til å fortsette i årene som kommer, skal vi tro ekspertene. Hvorfor det er slik skal vi komme tilbake til, men HK-Nytt har også sett på kioskens historie. Den handler om aviser, kulørte magasiner, pølsekøer og ansatte som har holdt dørene åpne til det noen vil kalle for byenes økonomiske barometre, kulturinstitusjoner og viktige samlingspunkter for folk.

Narvesen, alle kioskers mor

Vi må tilbake til da Oslo het Kristiania for å finne de første kioskene som dukket opp i Norge. Tre aviskiosker som ble oppført i hovedstaden i 1885 var eid av en viss Stevelin Urdahl. Han hadde også små kiosker ved jernbanestasjonen på Kongsvinger og i Skien. Urdahl overdro etter hvert kioskene sine til en reisende postekspeditør fra Brunlanes ved Larvik, nemlig Johan Bertrand Narve Louis Narvesen, bedre kjent som Bertrand Narvesen.

Lesestoff til folket

I 1887 fikk Narvesen en forretningsidé. Da jobbet han som reisende postekspeditør på jernbanestrekningen mellom Horten og Skien, den såkalte «Grebskabsbanen.» Postekspeditør Narvesen la merke til hvordan lesestoff byttet hender på togturene, og at det nærmest ble bladd i filler. Togpassasjerer trenger lesestoff, slo Narvesen fast.

CENTRUM: Narvesenkiosken på Grandhjørnet i Oslo fotografert på 1960-tallet. Den ble tegnet av arkitekt Erik Glosimodt og var et resultat av Narvesens andre arkitektkonkurranse i 1912. Kiosken het Centrum og det var tre av dem i Oslo sentrum.

Arkivverket

På slutten av 1800-tallet økte innbyggertallene i de største norske byene. Kristianias befolkning nesten fordoblet seg mellom 1870-85, fra 66.000 til 130.800 innbyggere. Med økt byggeaktivitet i byene, utvidelse av jernbanenettet, og økt handel og reiseaktivitet blant befolkningen, la Bertrand Narvesen inn anbud på overtakelse av salg av aviser og reiselitteratur på Hovedjernbanen, og på Statsbanens første til tredje distrikt, som det het.

Med toglinja rett utenfor kioskene, og enerett til å selge aviser og annet lesestoff på togstasjonene på store deler av Øst­landet, hadde Narvesen lagt gullegget.
1. januar 1894 regnes som startskuddet for Narvesen Kioskkompani, det vi i
dag bare kaller Narvesen, i dag en del av Reitangruppen.

Nyheter fra hele verden

En av de eldste, bevarte kioskene her i landet står i dag på Jernbanemuseet på Hamar. Den lille gule kiosken sto opprinnelig på Kongsvinger stasjon helt fra 1884, før Narvesen tok over ti år senere og byttet den ut. De ansatte byttet han derimot ikke ut. Søstrene Kristine og Julie Digerud jobbet der i over 50 år. Søstrene var et kjent og kjært innslag blant reisende og lokalbefolkningen på Kongsvinger.

I Narvesens internmagasin «Mellem Oss» i 1939, kan Kristine Digerud fortelle hvordan det var å jobbe i kiosk rett før unionsoppløsningen med Sverige. «Den mest interessante tid var i 1905. Da var folk så ivrige etter å få aviser at vi var redd for at kiosken skulle bli revet over ende.»

PØLSEBU: Erling Larsen drev pølsebod i Konnerudgata i Drammen fra 1939. Her fikk du kjøpt pølse i bløyta, rundstykker som var duppa i pølsekrafta. En ekte spesialitet fra Drammen. Kuriosa: Larsen er journalistens grandonkel.

Privat

Kiosken var et egnet kommunikasjonsmiddel, mente Bertrand Narvesen i 1899. Det fikk han rett i. På noen få kvadratmeter har de små bygningene skviset inn nyheter fra hele verden, hverdagsflukt i kulørte blader og bøker, og noe godt å bite i på togturen.

Otto Børs, direktør i Narvesen, ble på 1930-tallet spurt om hvilke typer nyheter folk helst ville ha. «Det vet De likegodt som jeg, det er dessverre slik at folk helst vil ha uhyggelige ting, mord og forferdelige branner eller naturkatastrofer. Verden er ikke bedre», svarte han. Akkurat det vil mange gi Otto Børs fortsatt rett i.

20 Prince mild og ei pølse i lompe, takk!

De første tariffavtalene for kioskekspeditriser kom på plass i 1919. Totalt var det 223 Narvesen-kiosker i Norge med tilsammen 410 ansatte på denne tida, og Oslo ble kalt for «kioskenes by». Narvesen begynte samtidig å merke konkurransen fra tobakksforretninger og andre butikker som også solgte aviser og ukeblader.

Alle byer, bydeler og bygder med respekt for seg sjøl har en gang i tida hatt en kiosk som et samlingssted. Der møttes folk for å slå av en prat, kjøpte seg ei pakke røyk, ungene sikla etter smågodt, og du fikk stoppet sulten med ei varm pølse laget på hemmelig oppskrift. Kanskje er du en av dem som fortsatt husker Ryen-Bua på Galgeberg, Erlings pølsebu i Konnerudgata i Drammen, Rotvold-kiosken i Tromsø eller Astrokiosken i Steinkjer? Småkioskene rundt omkring i hele landet har preget minnene til dem som stakk innom. De små bodene setter i gang nostalgiske tanker om at pølser, og ja, hele verden, var bedre før.

Kiosken – et økonomisk barometer

Kiosker kommer og kiosker forsvinner. I dag har konkurransen mellom de ulike kioskkjedene og resten av dagligvarehandelen hardnet til.

KIOSKEIER: Her er Betzy Stensen fotografert foran kiosken sin på Bjølsen i Oslo i 1970.

Rigmor Dahl Delphin

Bertrand Narvesen var med på å stifte Bergens Kioskkompani i 1899. Da selskapet fylte 60 år skrev redaktør og forfatter Carl Olav Gram Gjesdal et jubileumsskrift på oppdrag for selskapet. Der het det at «Historien om kiosken i Bergen blir historien om Bergen, så nøye er dens liv knyttet til byens. Dens kasse er et økonomisk barometer, dens vareutvalg et kulturelt.»

Opplever vekst

Tilbake i 2019 ved Narvesen-kiosken på Nationaltheatret i Oslo stopper det T-baner, trikker, busser og tog fullastet med folk, til alle døgnets tider, året rundt. Dette er potensielt kunder til Anita Christiansens kiosk, hun er kjøpmann i Reitangruppen. Christiansen har ikke merket de trange tidene i kioskbransjen.

– Vi har opplevd vekst de siste årene. Mye av det handler om at vi ligger i et sentralt knutepunkt midt i byen, sier hun.

Anita Christensen forteller at hun har kuttet ut mye av lesestoffet de tilbød tidligere. I denne kiosken går det mye av nysmurte bagetter, boller i hopetall, pølser og brus. Kundene har også blitt mer opptatt av sunne matvarer, legger hun til.

– Vi har det folk i farta trenger, og vi er gode på åpningstider, slår hun fast.

Mamma Narvesen

Anita Christiansen har drevet kiosken på Nationaltheatret i over ti år. Hvor mange dater og andre møter mellom folk hun har sett utenfor butikkvinduene, har hun ikke tall på. Christiansen er et kjent fjes for mange kioskkunder i Oslo.

– En sommer var jeg på ferie i Italia. Da var det noen som kjente meg igjen og ropte «mamma Narvesen» etter meg, forteller hun.

MAMMA NARVESEN: Anita Christiansen blir kalt for mamma Narvesen. Kiosken hennes selger mye mat til folk i farta, og hun merker ikke at det er trangere tider i bransjen.

Martin Guttormsen Slørdal

Kiosken på Nationaltheatret har tariffavtale. Anita Christiansen mener det er viktig at de ansatte har ordna forhold på arbeidsplassen. Av 15 ansatte jobber ni av dem i faste og hele stillinger. Det mener hun er en fordel for driften.

– De ansatte blir mer involvert på jobben, og de får større eierskap til den. Jeg vil at de ansatte skal ha skikkelig lønn og føle seg trygge på jobb, sier mamma Narvesen.

Må omstille seg

Iman Winkelman, leder av Virke KBS (kiosk, bensin og servicehandel), sier at kiosknæringen står foran store utfordringer.

– Brustadbuer, lengre åpningstider og butikker plassert rett i nærheten av kioskene, er noen av pådriverne for at det blir færre kiosker, sier han.

Han gir imidlertid ikke dagligvaren hele skylda. Den teknologiske utviklingen og bransjens omstillingsevne må også ta sin del, mener Winkelman.

– Kioskene blir utsatt for digitalisering. Før kjøpte du togbilletter og lesestoff på kioskene, nå er det mindre av det, sier han.

IKONISK TOBAKKSREKALME: Denne kiosken sto på Danmarksplass i Bergen.

Oslo Museum

For mange unge arbeidstakere er en kioskjobb starten på en yrkeskarriere. Å jobbe i servicehandelen er mer avansert enn den tradisjonelle dagligvarehandelen, påpeker Iman Winkelman. De ansatte skal ofte fylle flere ulike funksjoner og de skal gi én til én-service, sier han.

Winkelman mener at bransjen må bli flinkere til å utvikle nye og egne konsepter hvis de skal klare å konkurrere med annen servicehandel.

– Samarbeid med andre næringslivsaktører er viktig. Er det en aktør i nærheten som selger gode kjøttkaker, så få til et samarbeid med han, eksemplifiserer han.

Alkohol i kiosken

Virke KBS har tatt til orde for at kiosker og bensinstasjoner bør få mulighet til å søke om bevilling til å selge alkohol på samme måte som dagligvarebutikker.

– Dette er en lønnsom varekategori, og tilbudet vil være viktig i distriktene der det er lang vei til nærmeste dagligvarebutikk, sier Winkelman.

MODERNE TIDER: Narvesenkiosk i Oslo sentrum fotografert på 70-tallet.

Arkivverket

Det skjer neppe med det første. I stortingsmeldingen om handelsnæringen heter det fra Næringsdepartementet at «en eventuell endring av regelverket reiser imidlertid alkoholpolitiske problemstillinger som ikke er utredet og departementet vil ikke gå videre med dette forslaget.»

Kilder: «Narvesen: Vindu mot verden i 100 år» - Finn Skedsmo, «Kiosken - Fra Konstantinopel til Kristiania» - Ulf Haran, «Kiosken i Bergen - Av en seksti års saga» - Carl Olav Gram Gjesdal

MELD DEG PÅ HK-NYTTS NYHETSBREV