Lagspilleren

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Hun sitter ganske så rolig og konsentrert om telefonen sin i en sofa i hotellbaren, da HK-Nytts fotograf dribler en fotball mellom stoler og bord mot henne. Krølltoppen skvetter til og bryter ut i et smil – har dere med ball? Det er nemlig helt i Linda Hansens gate. Mer om det senere.

Vi møter fagforeningsleder Hansen utenfor hennes naturlige habitat, Bergen. I stedet tyr vi til en upersonlig hotellbar på Lillestrøm. Hansen har vært på årsmøte i HKs sammenslutning for landsomfattende avdelinger. Nå sitter styret i Fagforening for luftfart og reiseliv (FLR), som hun har vært leder for i ett år, pent og venter til HK-Nytt har gjort seg ferdig med intervjuet, så reiser de på styreseminar til Sverige.

Teamarbeid

Hun har gjort et slags comeback som tillitsvalgt, Linda Hansen. I nesten hele sin yrkeskarriere som ansatt i Widerøe og SAS på Flesland i Bergen har hun vært HK-medlem. Det er 24 år siden hun var tillitsvalgt for første gang. Det varte bare i en kort periode, siden var hun menig medlem. Men da store deler av bakkeselskapet SAS Ground Handling ble solgt til Widerøe for to år siden, ble hun spurt om å bli leder i den nystiftede HK-klubben. I Pippi Langstrømpes ånd tenkte Linda at å bygge opp en klubb fra bunnen av har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert. Vipps så var hun tillitsvalgt for 168 medlemmer i Widerøe Ground Handling på 29 flyplasser i Norge. Det ser ut til å ha gått bra, to år senere er medlemstallet 220. Linda har imidlertid nylig gitt seg som leder i konsernklubben, selv om hun fortsatt sitter i styret, for akkurat nå har hun nok med ledervervet i FLR. Dessuten er hun ikke en som tviholder på verv, hun liker å gi plass til flere.

– Fagforeningsarbeid er teamarbeid. Det handler om å få til noe sammen, og det er mange som kan ta i et tak, sier hun.

Store endringer

Det er et kvart århundre siden Linda Hansen begynte i luftfartbransjen. Det var kanskje ingen overraskelse i familien, begge foreldrene jobbet på Flesland, som mange andre i slekta.

Etter 25 år er det ikke vanskelig å få øye på endringene i bransjen, synes Linda. Mens de ansatte i bakkeselskapene tidligere booket billetter og sjekket inn passasjerer, passer nå færre ansatte på at kundene gjør store deler av jobben selv.

– Vi har blitt overvåkere, som passer på at passasjerene gjør ting riktig, og hjelper til når noe går galt. Men vi ansatte må hele tiden lære oss nye ting, da trenger vi påfyll av kompetanse, sier hun.

Det er kanskje den viktigste saken for fagforeninga, mener hun. Men Linda Hansen slår nødvendigvis ikke neven i bordet for å få det til.

– Jeg er ikke den som står på barrikadene og er imot alt som ledelsen kommer med. Det er viktigere å finne løsninger gjennom samarbeid. Jeg vil jo at bedriften skal gå godt, da kan vi ikke ta ut alt av arbeidsgiveren, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ENERGISK: Linda Hansen er glad i nye utfordringer. – Jeg er nysgjerrig og prøver gjerne noe nytt, sier hun.

Martin Guttormsen Slørdal

Viktig prinsipp

Virksomhetsoverdragelse. Et vanskelig begrep, men høyst relevant for ansatte i Linda Hansens bransje. Flyselskapene inngår kontrakter med bakkeselskap på flyplassene. Når kontraktene går ut, er det en anbudsrunde. HK mener dette skal defineres som virksomhetsoverdragelser, som gir de ansatte i selskapet som taper anbudsrunden rett til jobb i selskapet som vinner kontrakten. Slik mener også Linda Hansen det må være.

– Prinsippet er viktig. Hvis ikke kan selskapene spekulere i dette ved å ta inn ansatte fra gata i stedet for å ta med seg ansatte med lengre ansiennitet som koster mer, sier hun.

Og prinsippet er høyst aktuelt: På flyplassen på Torp i Sandefjord mistet de ansatte i bakkeselskapet Aviator jobben da kontraktene med flyselskapene ble vunnet av Widerøe Ground Handling. Widerøe avviste at dette dreide seg om en virksomhetsoverdragelse, og de ansatte i Aviator ble stående uten jobb, mens Widerøe Ground Handling ansatte nye folk. Saken har vært gjenstand for behandling i både tingretten og lagmannsretten. De ansatte i Aviator vant jobben tilbake i begge rettsinstanser, men Widerøe har anket til Høyesterett. Saken har ikke bare vært enkel for de ansatte i Widerøe på Torp, forteller Linda.

– Vinner de tidligere ansatte i Aviator fram i Høyesterett, vil det kunne gå utover noen av de ansatte i Widerøe. Det er en tøff utfordring. Jeg har stor forståelse for at folk synes det er sårt, sier hun.

Linda har selv vært i en slik situasjon. Men da hennes arbeidsgiver Widerøe ble innlemmet i SAS i 2008, fikk alle Widerøe-ansatte fortsette i jobben.

Fotballfrelst

Linda vokste opp i Ytrebygda, sør i Bergen, bare fem kilometer fra Flesland. Hennes to jevngamle fettere og sin ett år yngre bror var de nærmeste lekekameratene. Firkløveret sto på ski, syklet, bygde hytter i skogen og spilte fotball i hagen med engelske klubbdrakter og hjemmesnekrede mål. Siden det ikke fantes jentelag i Gneist, det lokale idrettslaget, spilte Linda på guttelag de første årene, allerede fra hun var tolv år på damelaget.

– Det var tøft å dra til Austrheim og møte landslagsspissen, minnes hun.

Linda har ikke bare vært aktiv på fotballbanen, hun har vært trener for flere lag, og hatt verv i Hordaland fotballkrets. For noen år siden tok hun permisjon fra jobben, og flyttet til Stord. Her var hun daglig leder i et idrettslag i et par år – og spilte på klubbens damelag. Helt fram til i fjor spilte 49-åringen på Gneists damelag. Nå har hun tatt en pause fra fotballen.

– Jeg har ikke gitt meg. Kroppen og beina holder fremdeles, jeg har vært heldig og er uten skader, smiler hun.

Linda elsker å trene, og gjør det daglig. Det siste året har hun nøyd seg med bootcamp-trening, med vekter og sirkeltrening, og de daglige turene med hunden Salto. I tillegg til turer i skogen og på fjellet, bedre enn det blir det ikke. Et par orienteringsløp i året får hun også tid til.

Nektet håndarbeid

Linda Hansen er opptatt av likestilling, får HK-Nytt høre før vi møter henne. Hun ser ut som et spørsmålstegn når vi spør om det.

– Ja, jeg er jo veldig rettferdig. For meg handler likestilling først og fremst om rettferdighet, man skal ikke behandles ulikt ut fra kjønn, sier hun.

Linda Hansen glemmer ikke første gang hun ble behandlet annerledes enn gutter. I fjerde klasse skulle jentene ha tekstilforming, guttene sløyd. Elevene fikk beskjed om å stille seg opp i to rekker.

– Jeg nektet å gå inn i rekka med jenter som skulle ha tekstilforming, og stilte meg opp sammen med guttene. Det handlet ikke om sløyd, jeg ville være sammen med vennene mine, og kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke kunne det, sier hun.

Læreren truet med å hente rektor, men 10-åringen ga seg ikke. Enden på visa var at hun fikk det som hun ville. Om lærerens løfte om melding med hjem ble holdt, husker hun ikke. Og om det er manglende timer i tekstilforming som gjør at Linda verken kan sy eller strikke, er usikkert.

– Jeg passer ikke inn i tradisjonelle jentegjenger, hvor man diskuterer oppskrifter, serverer fin mat og drar på storbyferier. Jeg er ikke flink på kjøkkenet, og en tragedie på kaker. Jeg vil heller snakke om fotball, spille brettspill, og være ute i naturen, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

IDRETTSGLEDE: Fotball har vært og er en stor del av livet mitt, sier Linda Hansen. Fjorårets sesong som spiller var neppe den siste.

Martin Guttormsen Slørdal

Likt for alle

Fagforeningslederen beskrives av andre som en lagspiller, en som er god til å se folk rundt seg, og som sørger for at alle kommer til orde. Det har hun med seg fra fotballen, mener hun selv. Og det er her hun har lært organisasjonsarbeid.

I idrettsmiljøet har hun også tatt likestillingskampen.

– Det var tøffe tak i Gneist. Jentelaget jeg trente fikk færre og mer ugunstige treningstider enn guttene. Hvorfor skal det være forskjell på Malin og Marius? De sitter ved siden av hverandre i klasserommet, og de betaler den samme kontingenten i idrettslaget, argumenterer hun.

Det ble noen sure miner da Linda tok dette opp, men hun fikk rettet opp i ulikhetene. Nå får jenter og gutter i Gneist den samme behandlingen.

Sju unger

For fire år siden fant Linda seg en kjæreste, i fotballkretsen, og ble samboer. Når Lindas og Jan Ottos familie er samlet, er de på størrelse med et fotballag. Selv har hun tre døtre i 20-årene, ett barnebarn og tre svigersønner. Samboeren har fire barn fra 23 til åtte år, de to yngste bor hjemme.

– Hvis alle kommer på besøk samtidig, drar vi kjøkkenbordet inn i stua, så alle får plass, ler hun.

Stemorsrollen har hun tatt på strak arm.

– Det har vært helt fantastisk. Men jeg må minne meg selv om at jeg har kommet inn i noen andres liv. Ungene til Jan Otto har fått en annen oppdragelse enn mine, de har sine vaner. Jeg må også tilpasse meg, sier hun.

1. september skal Linda og Jan Otto gifte seg. Før den tid skal paret selge huset de bor i og rehabilitere et annet. Det er ikke rart hun ikke har tid til å være leder i konsernklubben eller spille fotball i år. Men Linda Hansen utelukker aldri et comeback.

PS: Etter at intervjuet ble gjort, opplyser Linda Hansen at hun har fått ny jobb i Widerøe Ground Handlings personalavdeling. Hun trekker seg fra vervet som kasserer i konsernklubben, men fortsetter som leder i FLR.

PS2: Den omtalte anken over lagmannsrettens dom i Widerøe-saken på Torp ble avvist etter at dette intervjuet fant sted. Les saken på side 14.