Britt sørget for at Kappahl-ansatte får lønn når de er syke 

Lene Svenning

lene@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

brian@lomedia.no

Torgeir, vi skal gifte oss, var beskjeden fra Britt Skarbø til kjæresten og samboeren. «Ok», sa han.

– Det var litt av et frieri!

Hun ler av seg selv. Så blir hun alvorlig.

Skarbøs svigermor hadde nettopp dødd.

– Det ble en vekker. Jeg ville ha alt på stell i tilfelle Torgeir eller jeg plutselig skulle dø. Og så var det jo oss to, da.

Så da ble det kirkebryllup og middag med de nærmeste for paret som hadde vært sammen i 25 år – og brudevals på plattingen til korpsmusikk.

Kort hund, grov kake

Miro (7) og Pia (18 måneder) tar imot oss med høylytt bjeffing hjemme i eneboligen utenfor Ålesund. De to shetlandske sauehundene får tilsnakk fra matmor uten at de bryr seg nevneverdig. I helga har de vært på utstilling, men det er bare Pia som har blitt vurdert.

– Pia er for høy, og pelsen er for kort, konstaterer Britt Skarbø tørt.

MATMOR: Da ungene flyttet ut, flyttet hundene inn hjemme hos Britt og mannen. Her med Pia (t.v.) og Milo.

Brian Cliff Olguin

Vi setter oss i den svarte skinnsalongen i stua.

Hun har kjøpt inn grovkake til kaffen; brune, runde stykker med melisglasur på. En ålesundsk spesialitet lagd av rester fra andre kaker.

– Dere har ikke sånn, dere?

Vi innflydde fra hovedstaden hører medfølelsen i Britt Skarbøs stemme.

Ikke bare sjefene

I forrige nummer av HK-Nytt skrev vi om hvordan Skarbø, hovedtillitsvalgt i Kappahl, har sørget for at alle ansatte i kleskjeden får lønn som vanlig når de er syke, i stedet for at de må vente på utbetaling fra Nav. Tidligere var det bare butikksjefene som nøt godt av denne ordningen i Kappahl.

– Da slipper folk å vente på Nav, nå vet de at lønna kommer som den skal. Med høye renter og kostnader er det greit å vite at pengene kommer. Vi jobber jo i et lavlønnsyrke – de som har minst, merker det mest om pengene uteblir.

Handel og Kontor (HK) forhandlet fram ordningen i lønnsoppgjøret for ansatte i varehandelen i 2022. Nå er det endelig på plass i Kappahl også. På tide, mener Skarbø.

God orden

Britt Skarbø har jobbet i Kappahl i 29 år. Da hun fikk nyss om at kjeden skulle åpne sin første butikk i Ålesund, var hun ikke i tvil om at hun skulle søke. Den gangen var hun 24 år og hjemmeværende småbarnsmor.

– Jeg har alltid vært interessert i klær og mote.

Skarbø er minst like opptatt av mennesker og synes det er tilfredsstillende å gi kundene god hjelp. Helst vil hun at de skal gå ut av butikkene med en god følelse.

– Det er kjekt å gjøre folk glade. Jeg tar meg tid til å prate litt med dem og får høre alt mulig.

Dessuten:

– Jeg er veldig flink i jobben min – det må jeg få lov til å si. Jeg er effektiv og holder orden. Med orden går alt så mye bedre.

Tillitsvalgt på omgang

I 1999 kjøpte Kappahl opp konkurrenten Adelsten. Det var da Skarbø ble medlem i HK, hun og kollegene var redde for at oppkjøpet ville føre til oppsigelser.

Snart kom tariffavtalen på plass. Kollegene ble enige om at de skulle være tillitsvalgt på omgang. Alle skulle ta kurs i HK. Så ble det Skarbøs tur.

Det skulle vise seg at hun likte oppdraget særs godt.

– Det er kjekt å lære om lover, regler og arbeidsrett. Og det er kjekt når vi får igjennom ting, som sykelønnsordningen, at folk får større stilling og når vi løser problemer. Jeg synes det er veldig greit å hjelpe andre.

Skarbø blir gjerne lei seg eller opprørt når medlemmene opplever konflikter på arbeidsplassen. Men følelsene tar hun ikke med seg til forhandlingsbordet.

– Da er det fakta, lover og regler som gjelder.

Ansiennitet viktigst

I 2016 la Kappahl ned den ene av de to butikkene på kjøpesenteret Moa, den som Skarbø jobbet i. Hun og kollegene fikk beskjed om at de ville miste jobben.

Det fant de seg ikke i. De stilte krav om at de med lengst ansiennitet i begge butikkene skulle få beholde jobbene. En dom i lagmannsretten, som gjaldt samme situasjon ved kjedens butikker i Tromsø, hadde nettopp slått fast at det var slik det skulle gjøres.

Dermed ble det sånn i Ålesund også. Skarbø ble overført til den andre butikken på det gigantiske kjøpesenteret Moa utenfor sentrum.

Selv etter nærmere 30 år i kjeden, har Skarbø bare en 73 prosent stilling. Det er hun ikke alene om. HK-klubben i Kappahl oppfordrer alle ansatte til å kreve økt stillingsprosent og bruker mye tid på å hjelpe dem med det.

– Nå står det svart på hvitt i arbeidsmiljøloven at heltid skal være hovedregelen i arbeidslivet.

Av om lag tusen ansatte i kjeden, er 210 medlemmer i HK. Og av de hundre butikkene, har 63 tariffavtale.

– Det er en stor utfordring at mange er uorganiserte. Mange er gratispassasjerer som tenker at de får alle godene. Vi forsøker å organisere flere, slik at vi står sterkere og har noe å forhandle med.

Flytende i hodet

Britt Skarbø vokste opp i Åsestranda i Ålesund, sammen med foreldrene, storesøstera Kristin og tvillingsøstera Toril.

Faren var distriktssjef i Statoil, mora jobbet på kontoret på slakteriet – og var medlem i HK.

Da Skarbø var ferdig på handelsskolen, reiste hun til Tyskland for å være au pair. Hun passet barn og lærte tysk.

– Det var veldig kjekt.

Om hun fortsatt kan språket?

– Jeg snakker flytende i hodet, men når det skal ut, er det verre.

Hun ler.

Da Skarbø kom hjem, begynte hun på Handelshøyskolen BI. Men det var ikke noe for henne. I stedet jobbet hun litt i en lampebutikk og litt som renholder. Og så ble hun gravid, 22 år gammel.

Året før møtte hun elektrikeren Torgeir for første gang, på en fest i jula.

– Han hadde så pene øyne.

Hun smiler mildt.

Malin kom til verden i 1992, Marte fire år senere. Og 25 år etter at de møttes formaliserte paret altså forholdet.

LIVSLANG PARTNER: Britt Skarbø traff sin Torgeir i 1990. – Han hadde så pene øyne, sier hun.

Privat

Drøm i oppfyllelse

Da Skarbø gikk på barneskolen, ville hun begynne i skolekorpset. Først måtte hun gjennom et notekurs. Men tiåringen besto ikke opptaksprøven. Mange år seinere begynte døtrene hennes i korpset. Mora ble med i styret.

Så fikk Skarbø nyss om at noen skulle starte korps for voksne. Kunne korpsdrømmen hennes endelig bli virkelighet?

Skarbø fikk lånt ei tverrfløyte og tok kontakt med en fløytist i Ålesund symfoniorkester. Hos henne fikk Skarbø et lite privatkurs, og så fikk hun plass i korpset.

– Å spille fløyte har vært en drøm. Det er så fin lyd!

Men det er slett ikke hundene enige i. De bjeffer så snart hun tar fløyta til munnen.

Skarbø har vært leder og sekretær i korpsets styre. Hun er av den engasjerte typen, slår hun fast. Skarbø var både leder i skolekorpset og lagleder på håndballaget, klassekontakt og medlem i foreldreutvalget da døtrene gikk på skolen.

Oppfylt: – Å spille fløyte har vært en drøm. Det er så fin lyd! Britt Skarbø elsker korpslivet.

Brian Cliff Olguin

Sorg og glede

Skarbøs far har demenssykdommen Alzheimers. Det er den store sorgen i livet.

– Det er en forferdelig sykdom. Det er tøft. Det blir en slags ventesorg.

Skarsbø forteller om faren, som fortsatt bor hjemme sammen med mora hennes. Språket er redusert, det samme gjelder hukommelsen.

– Men han har beholdt humøret!

Hver tirsdag kveld er Skarbø på besøk hos faren. Da får mora noen timer for seg selv.

– Vi må bare gjøre det beste ut av det.

Skarbøs største glede er barnebarnet Johannes på ett og et halvt år. Å være bestemor er stor stas.

– Gud, det er så kjekt!

Ansiktet hennes lyser.

– Det er så stort – barnebarn er virkelig livets dessert. Jeg er jo egentlig en rolig person, men vet du hva? Jeg har blitt helt gal. Å få «knø» han...

Skarbø klemmer som om hun holdt et barn på fanget.

– Og lukte på ham, nei, det er helt fantastisk. Jeg blir helt varm inni meg.

Det eneste skåret i gleden er at barnebarnet og foreldrene bor så langt unna, på Stord. Skarbø og mannen tar den sju timer lange bilturen så ofte de kan.

LIVETS DESSERT: Barnebarnet Johannes er en av Britt Skarbøs største gleder.

Privat

Bobil og en til

Til påske kjøpte Skarbø og mannen bobil. Hun har gode minner fra ferie med campingvogn i barndommen.

Paret har allerede vært på fire-fem turer, flere av dem til hundeutstillinger.

Skarbø hadde hund som barn og har alltid ønsket seg hunder som voksen. Men eldstedatterens allergi satte en stopper for det. For sju år siden flyttet også den yngste hjemmefra.

– «Nå, Torgeir, nå skal jeg ha hund», sa jeg. «Nei», sa han. «Jo», sa jeg.

Så kom Milo i hus. Hva synes ektemannen om det?

– Nå kan han ikke tenke seg å være uten.

Men matmora syntes at det måtte være ensomt for Milo. Så da fikk de Pia.

– «Nei», sa han. «Jo», sa jeg.

Britt Skarbø får det gjerne som hun vil.

– Jeg er fornøyd med livet, jeg.