LENE SVENNING (tekst)

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

Suksessterte. Og te.

Andrea Odden kjenner åpenbart kakemenyen på Triangel café på Hamar godt, hun behøver ikke gå fram til disken for å se hva som frister mest. Her har hun sittet sammen med samboeren og stedatteren mang en lørdag. Denne gangen har HK-Nytt invitert til kafébesøk, på en mandags formiddag. Vi sitter ved et bord midt i det lyse lokalet, omgitt av andre gjester og støy fra både kjøkken og kaffekvern.

Den første helgen i juni ble Andrea valgt til leder av HKs ungdomsråd, under forbundets ungdomskonferanse. Hun var den eneste kandidaten til ledervervet. Hvorfor det?

– Det var vel fordi jeg var den med lengst fartstid i ungdomsrådet, sier hun beskjedent.

– Kom igjen, da!

– Ja, jeg har jo litt ledererfaring også, både som elevrådsleder og som russepresident, smiler hun forsiktig.

Og legger til at hun håper at hun har de evnene som trengs for å være HK-ungdommenes stemme i forbundets organer.

Andrea har allerede vært på sitt første møte i forbundsstyret, hvor HK-ungdommene har en plass. De voksne skal ha vært greie med henne.

Butikkmedarbeider og student

Andrea har vært medlem i Handel og Kontor siden hun var 16 år. Da jobbet hun deltid på Ica Nær i hjembygda Skjåk i Oppland. Den tillitsvalgte snakket varmt om fagorganisering, men var mest opptatt av at de som jobbet heltid i butikken skulle bli medlemmer i HK. Andrea fant selv et innmeldingsskjema på nett, printet og fylte det ut og leverte til den tillitsvalgte.

– Jeg så ingen ulemper ved å være organisert – særlig når elevmedlemskapet var gratis, smiler hun.

Andrea tok med seg medlemskapet da hun senere begynte å jobbe på Coop Prix Skeimo. Snart ble hun engasjert i HKs ungdomsarbeid, og styremedlem i Gudbrandsdalen HK.

Andrea kommer til å være medlem i HK et par år til også. Men da er det slutt. Hun er nemlig i ferd med å utdanne seg til lærer. I tre år har hun gått på lærerskolen på Hamar, og har valgt norsk og samfunnsfag som framtidige undervisningsfag. Til høsten begynner hun på mastergraden i pedagogikk. Men i feriene og høytidene reiser hun hjem til Skjåk for å jobbe i butikken.

– Jeg har jobba litt som assistent på skolen hjemme også, så yrkesvalget sto mellom å jobbe i butikk eller å bli lærer. Men jeg vet ennå ikke om jeg har tatt et riktig valg, sier hun.

Det er krevende å være student, synes Andrea.

– Det er lettere å ha ei vaktliste å forholde seg til. Som student må jeg strukturere hverdagen selv, sier hun.

Stor by, liten hybel

Dette er ikke første gangen Andrea har prøvd seg som student. Da hun var ferdig på videregående skole hjemme i Skjåk, søkte hun på grunnfag i politisk økonomi på universitetet i Trondheim, og kom inn. Andrea reiste til trønderhovedstaden sammen med flere venninner, og flyttet inn på en studenthybel. Det var et sjokk.

– Både byen og skolen var så stor! Og hybelen så liten. Jeg fant meg ikke helt til rette, forteller hun.

Andrea var med på fadderuka, som gjerne innbefatter mye festing med eldre studenter. Det var ikke noe særlig.

– Jeg er ikke supersosial, og har ikke så lett for å knytte meg til folk. Jeg hadde ikke lyst til å bli kjent med så mange, sier hun.

Etter åtte dager pakket hun sakene sine og dro hjem, uten å ha vært på en eneste forelesning.

– Jeg var lei meg, og følte at jeg hadde mislyktes, men det var godt å komme hjem, sier hun.

Andrea gikk tilbake til jobben på butikken, og tenkte at hun skulle bli i Skjåk resten av livet.

– Jeg liker at det er trygt og godt, sier hun.

Forlovet samboer

Det ble med ett år i Skjåk. Andrea møtte Ole Christian, som hun nå er både forlovet og samboer med, på årsmøtet i HK region Indre Østland. Han er ansatt i HK, som regionsekretær. Det var ikke kjærlighet ved første blikk.

– Jeg var redd ham. Han var så veldig «på», så blid og åpen, og han ville snakke med lille meg fra Skjåk. Jeg var helt ny i HK og alt var kjempeskummelt, sier hun.

Året etter møtte hun ham igjen, på årsmøtet i Gudbrandsdalen HK. Denne gangen var det ikke skummelt. Ved neste møte var det gjort.

Det var da Andrea flytta til Hamar, og paret ble samboere. Selv om livssituasjonen var annerledes denne gangen, var Andrea redd hun ikke skulle finne seg til rette som student denne gangen heller. Men sånn ble det ikke. Skolen var mindre, byen det samme. Ikke var det så store krav til festing blant studentene heller. Og kanskje var Andreas innstilling annerledes.

– Jeg tenkte at jeg måtte gjøre en innsats for å bli kjent med folk. Og så hadde jeg Ole Christian, da, sier hun.

Engstelig

Andrea hevder hun er ei pingle.

– Jeg tør ikke ta berg og dalbane, jeg er redd for å fly, og jeg er redd for å dø. Jeg er engstelig for hvordan ting skal gå. Til tider plager det meg, og hindrer meg i å gjøre ting. Jeg liker ikke ordet angst, jeg kaller det frykt, sier hun.

Andrea mener hun er redd for alt hun ikke har kontroll på. Og hun vil helst være best i det hun gjør. Da er hun ikke redd. Men det er slitsomt.

– På ungdomsskolen og videregående skole tenkte jeg at siden jeg verken var kjempepen, spesielt populær eller veldig god i håndball, kunne jeg i alle fall gjøre det bra på skolen. Jeg jobba veldig mye for å ha kontroll og være best, forteller hun.

FRYKT: Andrea er redd for mange ting, og liker seg best når hun har kontroll. Det prøver hun å utfordre.

Martin Guttormsen Slørdal

Kontrollfreak

Andrea har fått hjelp til å håndtere frykten og kontrollbehovet sitt gjennom samtaler med en rådgiver på høgskolen. Hun vil fremdeles være best og å ha kontroll. I HK-sammenheng vil hun helst stille opp på alle møter, si de klokeste tingene og holde de beste talene.

– Kanskje det er min svakhet i ungdomsrådet, at jeg ikke har kontroll på alt? Kanskje det ikke er mulig, og kanskje går det bra likevel? Og nå tror jeg det går greit om jeg ikke får A på eksamen, eller om leiligheten er rotete. Jeg har utvikla meg enormt, fra å ha lav selvtillit til å være over snittet fornøyd og finne meg selv igjen, sier hun.

Ingen mamma

Livet har blitt annerledes på flere vis. Annenhver helg har hun og Ole Christian besøk av hans 9-årige datter Ada Sofie. Andrea ser imidlertid ikke på seg selv som en stemor.

– Jeg tenker på meg selv som en trygg voksenperson, men jeg er ingen mamma, sier hun.

Andrea synes det har vært utfordrende å finne sin rolle i den nye
familien sin.

– Det var ikke så lett å være 20 år og finne ut hvordan det er å bo med et barn. Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle være, og hva jeg kunne si. Skulle jeg også være med på å bestemme over henne, eller skulle bare han det? Jeg har jobbet litt med å finne balansen, og synes det har gått bra. Det er veldig flott å ha et barn i livet sitt, sier hun.

Andrea sin to år yngre søster bor også sammen med dem. Synne er også student, og jobber i butikk i hjemtraktene i feriene. Begge er HK-tillitsvalgte.

– Vi er veldig nære, men også helt forskjellige, mener Andrea.

Vanskelig overgang

Søsteren var god å ha da foreldrene skilte lag da Andrea var 12 år.

– Jeg takler ikke slike overganger så godt, sier hun.

Det var ikke så lett å skulle ha to hjem heller, jentene bodde en uke hos mor, så en uke hos far. Enkelte ting hadde de dobbelt av, andre ting måtte fraktes fra hjem til hjem.

– Det var slitsomt, og jeg hadde ikke helt kontrollen. Dessuten var det vanskelig å forstå at mamma og pappa ikke skulle bo sammen, sier
Andrea.

På den andre siden er Andrea glad for at hun bodde like mye hos hver av foreldrene sine, det førte til at hun hadde god kontakt med dem begge, og at foreldrene samarbeidet godt, mener hun.

Nå har foreldrene skaffet seg nye partnere. Andrea småflirer.

– Det er jo litt spesielt; stemora mi og stefaren min har vært gift med hverandre. Det gjør jo ting litt enklere, de tre stesøsknene mine er de samme på mammas og pappas side. Og så sier det kanskje litt om hvor lite Skjåk er, ler hun.

DE UNGES RØST: Andrea Odden skal tale ungdommenes sak i HKs organer.

Martin Guttormsen Slørdal

Tradisjonen tro

Utradisjonell familie eller ei, Andrea setter flokken sin veldig høyt. Helst vil hun at alle familietradisjoner skal bestå, år etter år. Det handler om å ha kontroll det også, medgir hun.

Påska skal for eksempel alltid feires på familiens hytte, mener
Andrea. I år ble det ikke sånn, Ole Christian ville heller være hjemme.

– Når man er to må man finne kompromisser, sier hun.

– Var det ok, da?

Andrea rister på hodet.

– Det var ikke påske.

Andrea innrømmer at hun er lite spontan, og mener at også det handler om å ha kontroll.

– Jeg synes det er dumt. Men jeg har blitt mer impulsiv, sier hun, og gir oss bevis:

Det er bare få dager siden hun bestilte ferietur, og få dager til avreise.

Også i matveien er Andrea opptatt av tradisjoner. Eller av å ha det slik det alltid har vært. Poteter og brun saus er topp. Må maten krydres? Det holder med salt og pepper, mener hun.

– Jeg prøver gjerne noe nytt – hvis jeg blir oppfordret til det, smiler 23-åringen.

Countryfestival

Andrea er og blir ei landsens jente. Hun snur seg etter lastebiler, Scania fra 80-tallet er de fineste, og hun er glad i countrymusikk. Riktignok har fagforeningsarbeid og politikk blitt de mest framtredende interessene de siste årene, men én tradisjon fra hjembygda slipper hun ikke: Andrea jobber som frivillig under countryfestivalen i Skjåk. En uke i juni vies til dugnadsarbeid. I år drev hun også den provisoriske landhandelen under festivalen. Butikk og musikk i en uke til ende. Hvordan gikk det?

– Jeg hadde full kontroll, sier Andrea.