Kujenta

Julie Loen har et lidenskapelig forhold til cowboyer, skyting og hester. Ikke helt ulikt den lovløse hovedpersonen i hennes første roman.
10.12.2013
12:15
27.08.2015 20:00

martin.slordal@lomedia.no

Tett på: Julie Loen

Alder: 32

Stilling: Kundeservicemedarbeider og forfatter

På bussen som drar seg fram mot Guriby i Lommedalen er det glissent med passasjerer. Foran meg sitter ei jente med pil og bue i fanget og speider ut på landskapet, på et sete lenger bak har en ung gutt boret hodet ned i noen skolebøker. I vindusrutene henger det reklame for Dolly Parton-konserten til sommeren. Høyballene på de sorte jordene lyser opp i mørket, og telefonstolpene her er skjevere enn det du legger merke til i byen. Det er ikke så langt fra Oslo sentrum og ut til Lommedalen, men plutselig er du på bygda. I det dårlig opplyste landskapet kunne vi vært hvor som helst og når som helst. Kanskje i Amerika i 1870-årene?

Når jeg har gått av bussen er det helt folketomt, kun ei bikkje bjeffer umotivert i nærheten. Alt som mangler er en cowboy, eller cowgirl. Plutselig står hun der.

"Velkommen hit til gokk", sier HK-medlem Julie Loen.

Her, i et lite hus, bor hun og kjæresten Thomas sammen med et annet par, to katter og tre pudler.

Bokdebutant

HK-medlemmet var ferdig med litteraturstudiet i 2007, og har siden da båret på flere bokprosjekter. For mange litteraturstudenter blir det med drømmen å skulle gi ut en bok, men for Julie har det blitt virkelig. "Embers at Dawn" er rett rundt hjørnet. Det gjenstår bare "litt teknisk dillball" som hun kaller det. Dette er den første boka i en planlagt westernserie på ni bøker, "The 9 Lives of The Outlaw known as Crazy Cat".

– Westernlitteratur har muligens ligget latent for meg hele veien. Da jeg var liten likte jeg å lese tegneserien om cowboyen Lucky Luke og jeg hadde en lekeplass på bondegården til bestemoren min. Der sto det et gammelt falleferdig bryggerhus som jeg herja rundt i, og hvor det kravlet katter over alt. Rustne maskiner lå ute i åkeren overgrodd av ugress. Dette landskapet satte i gang min westernfantasi. I dag har jeg dilla på alt som har med 1800-tallet og amerikansk westernkultur å gjøre, forteller hun.

Forfatteren vokste opp i en blokk i Asker, før familien flytta videre til Lierskogen rett utenfor Drammen. Da var Julie 18 år, men ikke for gammel til å la seg inspirere av nye omgivelser; Kort avstand mellom gårdene, langstrakte jorder og drøssevis av hester. For henne var dette drømmeforhold. Nesten som Amerika.

Kan legge bort jobben

Etter å ha vært innom ulike bransjer, har Julie Loen i dag fulltidsjobb i Naturhuset som ligger på Vøyenenga i Bærum. De selger og distribuerer naturprodukter som skal bedre helsa til folk. Julies jobb er å ta imot bestillinger og svare på spørsmål fra kundene.

– Det fungerer veldig bra å ha en full jobb ved siden av å skrive. Jobben kan jeg legge fra meg klokka 16 og da kan jeg bruke ettermiddagene og helgene på andre ting. Bokprosjektet har tatt all denne fritiden min i det siste, sier hun.

Julie har vært HK-medlem fra hun jobbet i en fotobutikk for noen år siden. Der oppfordret butikksjefen henne til å melde seg inn i Handel og Kontor. Medlemskapet har fulgt henne siden. Hun er veldig fornøyd med sin nåværende arbeidsplass, de har tariffavtale og alt er på stell. Hun vet at det ikke er noen selvfølge.

– Jeg har hatt mange ulike jobber ved siden av bokprosjekt og studier. Jeg vet at ansatte blir utnyttet, blant annet ved ikke å få den lønna de har krav på. Samfunnet vårt trenger et forbund som Handel og Kontor. Jeg synes det er fint å tenke på at jeg har noen i ryggen om det skulle skje ett eller annet på jobben, sier hun.

Hekta på westernlivet

Når Julie ikke er på jobb så utforsker hun altså westernlivet. Det bærer både hus og image tydelig preg av. Hun har skaffet seg cowboyhatt og cowboystøvler, lasso, revolver og revolverbelte, rifle og en lang, sort frakk, en såkalt "slicker". Kattene er på plass, en av dem kvesser klørne mot teppet mens vi sitter og prater. I likhet med hovedpersonen i bokserien, "Crazy Cat" (mer om henne straks), er Julie glad i katter.

For ikke lenge siden gikk hun også til anskaffelse av en god, gammeldags spyttebakk. For å bruke den må du ha skråtobakk. Her tygges og spyttes, og ifølge Julie smaker det slett ikke så verst.

– Men du må for all del unngå å svelge spyttet, da kan du regne med å bli dårlig, ler hun.

Antiheltinne

I westernsjangeren er det få kvinnelige profiler. Når historien om den tiden fortelles i filmer, musikk og bøker, er det som hovedregel sterke og barske cowboyer som er helter eller skurker. Kvinnene er "kulisser", de hyler og blir tatt til fange. Eller de blir reddet av en mannlig helt. Slik er det ikke i Julie sin bok.

– Handlingen i bokserien min er lagt til USA i 1870-årene. Hovedpersonen er ei dame med navnet Lee, eller bedre kjent som "Crazy Cat". Hun er lovløs og det er utlovet dusør til den som tar henne. I boka kjemper hun mot et korrupt, mannsdominert samfunn, forteller Julie.

Ifølge henne inneholder en god westernhistorie mye våpen, slåssing og skytescener, good guys and bad guys, hester og vakker natur. Og helten bør ikke være en klassisk helt, denne forfatteren liker best antihelter.

– Antihelter er mer troverdige, de er mer ekte. Fordi "Crazy Cat" er ei dame, er det lettere å gjøre historien mer interessant. Det er ikke mange historier om kvinnelige lovløse fra den tiden, så boka har også et feministisk aspekt, mener hun.

"Crazy Cat" hater å gjøre det som er forventet av ei dame i 1870-årenes USA. Hun nekter å gå med korsett og hun slår hardt ned på urettferdighet.

– Hvis du står i veien for noe som "Crazy Cat" har bestemt seg for, så er det gode muligheter for at hun drar fram revolverne sine, knegger Julie.

Naturlig å være feminist

Utenfor stuevinduet i Lommedalen er det blitt helt mørkt. Noen gatelys fra veien nedenfor gir et lite rødskjær i lufta. Borte i kroken av rommet står det ei rifle, pistolbeltet ligger slengt på et bord. På skrivebordet ligger det en prøvekopi av debutboka. Deler av ansiktet til en kvinne med en sigarett i munnen pryder omslaget. Selv om handlingen i boka er lagt til en tid da kvinnene hadde lite de skulle ha sagt, framstår hovedpersonen som svært handlekraftig på kvinners vegne. Kanskje deler hun sin feminisme med forfatteren? For Julie Loen mener bestemt at likestillingskampen langt fra er over, selv nesten 150 år etter "Crazy Cat"s tid.

– Jeg har møtt mange dårlige holdninger når jeg har sagt at jeg er feminist. Det er sjelden jeg møter noen som ikke hisser seg opp over det. Det ender med at jeg må argumentere for hvorfor jeg er feminist, mens det egentlig er de som bør argumentere for hvorfor de ikke er det, sier hun.

Julie er også oppgitt over hverdagsdiskrimineringen av kvinner. Selv opplevde hun det innimellom i jobben på Video Nova: Kunder kom og ville snakke med sjefen i videobutikken. Da Julie svarte at det var henne, ble hun rett og slett ikke trodd. En sjef skulle åpenbart være noe annet enn en ung dame.

– For meg er det naturlig å være feminist. Det bør være like muligheter for menn og kvinner i arbeidslivet og i samfunnet forøvrig. En av de mest grunnleggende verdiene i livet er at vi ikke skal forskjellsbehandles på bakgrunn av kjønn. Og ja, likestillingskampen har kommet et stykke på vei, men nei, den er ikke ferdig, slår hun nok en gang fast.

Fan av tv-serie

Julie drar fram dvd-ene med westernserien "Deadwood" fra 2007, minst en gang i året. Handlingen der er lagt til Sør-Dakota i 1870-årene. Karakterene består av flere historiske personer, blant annet den kvinnelige eventyreren Calamity Jane. Mytene og historiene om henne er mange, og Julie har sansen for hvordan hun er fremstilt i serien.

– Hun er tøff i kjeften, alltid bevæpnet, kledd i bukser og gir fullstendig blanke i hva folk flest mener. Samtidig er hun stadig drita, feiger ut fra konfrontasjoner og er så betatt av gambleren og pistolmannen Wild Bill Hickock at det til tider er flaut å se på, sier Julie.

Hun medgir at Calamity Jane-figuren i "Deadwood" har påvirket skapelsen av hennes hovedperson, "Crazy Cat".

– Du kommer ikke utenom Calamity Jane når du skal skrive western med tøffe kvinnelige hovedpersoner. Hun er en bauta i sjangeren, mener Julie.

Gir ut bøkene sjøl

For Julie er det naturlig å skrive westernbøkene på engelsk.

– Engelsk er et rikere språk, i hvert fall innenfor denne sjangeren. "Den gærne katta" blir ikke så bra, da gjør det seg bedre med "Crazy Cat", ler hun.

Julie har valgt å gi ut boka selv uten noe forlag i ryggen. Hun er spent på mottakelsen den får.

– Boka blir printet på bestilling gjennom en nettbokhandel, og det vil være mulig å lese den i nettbrettformat. Det blir spennende å se om noen kjøper den. Jeg kommer til å sitte og følge med på salget, sier hun og opplyser om at det er et stort marked for denne sjangeren i USA.

Julie har allerede skrevet ferdig utkast til bok nummer to i serien, og er godt i gang med den tredje boka.

– Jeg vet at jeg har nok stoff til ni bøker, og kan vel røpe at det også er en gryende kjærlighetshistorie i den rå verdenen til "Crazy Cat", sier hun uten å ville utdype det.

Sportsskyting

Det klinger i sporene til Julie når cowboystøvlene treffer bakken. Hatten sitter på, foran ansiktet har hun et tørkle og hun bærer en lasso i den ene hånda og ei rifle i den andre. Vi er på vei til en stall for å ta bilder av westernforfatteren. Hestene vrinsker og blir litt urolige, men Julie er hestevant og vippes ikke av pinnen. Når vi kommer ut av låven mener hun at det er ikke grunn til bekymring om hun blir observert med rifla; "vi er tross alt i Lommedalen", som hun sier.

Men våpenet hennes er ikke bare til pynt. Julie deltar nemlig på det som heter Cowboy Action Shooting, en form for sportsskyting som oppsto i USA på 1980-tallet. Her skal man kle seg tidsriktig, det vil si som cowboyer, og skyte med ulike våpen på tid. Gjennom denne hobbyen deltar hun på skytestevner rundt omkring i landet. Det begynte som research til boka, men Julie har fått dilla. Og det er det flere som har fått.

– Jeg skal love deg at det ikke er noe annet sted på jorda hvor mannfolk snakker så inderlig og lenge om klær, hatter og stiler som akkurat der, flirer Julie.

Vil til Deadwood

Julie har ennå ikke vært i USA, men den drømmen skal hun gjøre noe med.

– Det skal jeg få til. Da har jeg lyst til å besøke byen med opphavsnavnet til favorittserien min, Deadwood. Jeg har også sett meg ut en ranch i Colorado. Der kunne jeg tenkt meg å leve ranchlivet for en stund, sier hun.

Etter å ha tatt bilder av forfatteren er vi nede ved busstoppet igjen, der vi først møttes.

– Du vet hvordan man sier "ha det" på westernvis? Da må du si" I`m tipping my hat at yah", sier Julie og drar i bremmen på cowboyhatten før hun forsvinner inn den mørke kvelden. Alt som høres er støvlene som treffer bakken. "Klirr, klirr, klirr..." Det er vanskelig og tenke seg at hun skal sitte og svare på spørsmål om naturprodukter på Vøyenenga i morgen tidlig.

Du kjenner at spyttproduksjonen øker kraftig når du tygger på skråen. Det er da du må ha spyttebakken.

Diskuter gjerne saken i kommentarfeltet! Bruk fullt navn, vær saklig og vis respekt for andres meninger. Bruk vanlig folkeskikk og husk at det du skriver blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen

10.12.2013
12:15
27.08.2015 20:00