– De har en idé om at de vil beskytte barn og ender opp med å true dem

Tekst: Lene Svenning

lene@lomedia.no

Foto: Brian Cliff Olguin

brian@lomedia.no

8. juni var Festplassen fylt av tusenvis av mennesker. Nesten hundre frivillige har vært i sving med de totalt 89 ulike arrangementene under det som heter Regnbuedagene, Bergens årlige pride-festival.

Alt har gått på skinner, selv om regnet har høljet ned. Det eneste Runa Eide Frøiland, daglig leder i Regnbuedagene, har å utsette er at telefonen hennes er forsvunnet.

– Jeg har aldri vært god til å passe på egne eiendeler. To ganger har jeg lagt igjen passet mitt på bar i Thailand.

Men Frøiland lar seg ikke stresse.

Brian Cliff Olguin

– Jeg kan bli veldig bekymret for ting som er langt utenfor min kontroll, som klimakrise og krig i Gaza. Men ikke for mindre ting, nei.

To dager senere står bare bordene og stolene stablet igjen på Festplassen – pluss det lille lekehuset malt i regnbuens farger.

– Datteren min flyttet nærmest inn der, smiler Runa Eide Frøiland som har hatt ansvaret for å holde i alle trådene gjennom uka.

Voksne mot barn

I fjor ble Regnbuedagenes barnearrangement utsatt for trusler. Det endte med at det ble flyttet fra Nygårdsparken til et hotell.

– Jeg fatter ikke at voksne kan gjøre noe sånt. De har en idé om at de vil beskytte barn og ender opp med å true dem.

I år har alle arrangementer gått som planlagt. Det oppsto riktignok en trusselsituasjon, men politiet håndterte det. Frøiland kjenner på at det finnes en motstand i enkelte miljøer mot Pride-arrangementer rettet mot barn og unge.

– Det er frustrerende. Jeg mener at det skyldes en manglende forståelse. Vi har fokus på at barn skal kunne se ulike familiekonstellasjoner, at det finnes familier med to mammaer eller to pappaer, og at de skal få møte andre barn og familier de kjenner seg igjen i. Regnbuedagene handler om synliggjøring av mangfold.

«Hvor kommer du egentlig fra»

Inne på Regnbuedagenes kontor ligger nå restene av årets festival; vannflasker, vindunker, paraplyer og regnvåte regnbueflagg innimellom pappesker og blå Ikea-poser.

OVER OG UT: Årets Regnbuedager i Bergen er ferdig. Runa Eide Frøiland (t.h.) og styreleder Mona Frank tar fatt på oppryddingen på kontoret.

Brian Cliff Olguin

Det er tre år siden Frøiland begynte å jobbe i Regnbuedagene. Først som prosjektleder, siden som daglig leder. At hun ikke er skeiv selv, er åpenbart irrelevant.

– Jeg føler meg hjemme i det skeive miljøet og i miljøer hvor mangfoldet er stort. Jeg liker at folk er forskjellige.

Kanskje handler det om at hun selv skiller seg ut fra majoriteten av befolkningen. Frøiland snakker bergensdialekt og har bare bodd i Norge. Men hennes ukjente amerikanske far har gitt henne en mørk hudfarge.

– Har du opplevd rasisme?

– Nei. Jeg har jo skilt meg ut, men det har jeg aldri tenkt mye på. Jeg har alltid ført meg jevnbyrdig med andre.

Kommentarene hun har fått har vært mer et irritasjonsmoment.

– «Hvor kommer du egentlig fra?» Da svarer jeg alltid at jeg er fra Bergen, men født i Lærdal. Og så har jeg en viss glede av å sette folk ut og se om de slår seg til ro med det svaret.

Hun ler.

Valgt far

Frøilands mor var student i vestlandskommunen da hun fikk sin eldste datter. Mor og datter flyttet snart hjem til Bergen, og i ni år var det bare de to. Frøiland har aldri hatt kontakt med faren sin.

Hun trekker på skuldrene.

– Jeg har aldri vært opptatt av faren min, aldri vært nysgjerrig på det. Jeg har den familien jeg har, som er den beste man kan ha.

Hun tenker seg om. Jo da, hun forsøkte å lete på nettet etter ham en gang for mange år siden. For kanskje har hun flere søsken der ute? Men det ble med forsøket.

Da Runa Eide Frøiland var ti år, ble moren hennes kjæreste med han som siden har vært Frøilands far. Mor og datter flyttet til ham til Oslo, hvor den lille familien bodde i tre år. Herfra har hun bare gode minner.

Etter at lillesøsteren og lillebroren kom til, flyttet familien tilbake til Bergen hvor all slekt kommer fra.

Å gå fra å være to til fem i familien var et vendepunkt for Frøiland. Hun har et nært forhold til både søsken og foreldre. Da hun var tolv år, adopterte faren, Stig Morten Frøiland, henne.

– Han valgte å være faren min. Det betyr at han hadde den samme relasjonen til meg som jeg hadde til ham. Det er veldig fint å ha en far.

FAR OG DATTER: Da Runa Eide Frøiland var elleve år, ble hun adoptert av faren sin.

Privat

Idérik

Runa Eide Frøiland elsker å synge og danse. I ungdommen var hun med i den lokale kirkas Ten Sing-kor. Hun ble spurt om hun spilte piano, de manglet en pianist i et band. Ja, sa Frøiland, for hvor vanskelig kunne det være?

– Var det da du lærte å spille piano?

– Jeg måtte jo det!

Det var i Ten Sing-koret hun møtte Robin. Siden de var 19 år gamle har de vært kjærester.

– Vi har bare vokst med hverandre.

Etter videregående flyttet paret til Trondheim for å studere. Frøiland har tatt en master i religionsvitenskap. Oppgaven skrev hun om en gruppe buddhister som ikke blir anerkjent av storsamfunnet. Frøiland mener det går en rød tråd mellom masteroppgaven og jobben i Regnbuedagene.

– Selve casen får jeg jo ikke brukt, men analysene bruker jeg. Masteroppgaven handler om hvordan normbrytere blir behandlet. Jeg har alltid vært opptatt av mangfold, likestilling og inkludering.

– Var det en slik jobb du siktet deg inn på?

– Jeg har egentlig følt at jeg kunne bli hva som helst. Bortsett fra revisor.

Runa Eide Frøiland blir engasjert i det meste. Og er etter eget sigende svært ubesluttsom, det er vanskelig å velge.

– Jeg har så mange gode ideer, jeg må bare bestemme meg for hvilken jeg skal gå for. Robin er på samme viset, så det er jo et under at vi får til ting.

Hun ler.

KJÆRESTEPAR: Runa Eide Frøiland og samboer Robin Sell-Dyngeland på Regnbuedagene. I september skal paret gifte seg.

Privat

Agurk før barnehagen

Paret ble i Trondheim i åtte år. Det var her datteren Sofie (3) ble født.

– Å få Sofie satte et perspektiv på livet. At ikke alt bare handler om meg.

En måned etter fødselen flyttet den lille familien tilbake til Bergen. Nå bor fire generasjoner tett i tett på et nedlagt småbruk på Mjølkeråen i Åsane. Frøilands besteforeldre bor i ett hus, foreldrene i et annet. Selv har hun, samboeren og datteren flyttet inn i det gamle våningshuset fra 1700-tallet.

– Det er kjekt for Sofie å kunne løpe rundt og besøke besteforeldrene sine på egen hånd.

Selv elsker Frøiland både å bo tett på familien og å bo landlig. I hagen dyrker hun allslags grønnsaker; tomat, agurk, mais, solsikker, chili, paprika, urter, beter og erter.

GARTNER OG BONDE: Runa Eide Frøiland elsker å være ute i hagen hjemme på Mjølkeråen i Åsane nord i Bergen. Her med datteren Sofie.

Privat

– Når Sofie kan løpe inn i drivhuset for å hente en agurk før hun går i barnehagen – det er jo livet!

Inne er det håndarbeid som gjelder, hun hekler, syr og strikker. Ikke alle prosjekter blir ferdige, medgir hun. Natt til julaften er det som regel en hektisk innspurt for å bli ferdig med julegavene.

Fra hekleduker til brudekjole

I september skal Frøiland og samboeren gifte seg. I Bergen, før de tar med seg sine nærmeste til Kreta for å feire.

– Robin og jeg har vært sammen så lenge at jeg ikke tror det kommer til å være annerledes å være gift. Det er en bekreftelse på den relasjonen vi har. Det blir fint å feire oss to.

Brudekjolen har hun tenkt å sy selv, av gamle hekleduker som hun har samlet inn fra besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre. Frøiland har en idé om hvordan den skal se ut.

– Kommer den til å bli ferdig i tide?

– Den må det!

Runa Eide Frøiland ser lyst på livet.

– Jeg vet ikke hvordan det skulle føles å være bekymret. Det finnes en løsning på alt.