Gjengangeren

Helen Godhavn gleder seg til å fordype seg i politikk på sitt sjette HK-landsmøte.
12.09.2012
12:01
14.12.2013 12:35

lene.svenning@lomedia.no

Døra inn til den gulhvite eneboligen på Tiller står oppe i finværet, innenfra høres lyden av en hissig støvsuger. Helen Godhavn har akkurat kommet hjem fra ferie når HK-Nytt står i døra. Det viser seg å være mellomste sønn Erlend som står med støvsugeren i hånda, mora og yngste sønn Sondre er på vei ned trappa fra andre etasje med tomme kofferter i hendene.

– I kjelleren med dem, kommanderer Helen mildt før hun hilser velkommen.

Ungene må hjelpe til hjemme. Å bidra til felleskapet er viktig, mener Helen.

Artig i bobla

Om to uker stiller hun som landsmøtedelegat i Handel og Kontor for sjette gang på rad. Det er det ikke mange som kan skilte med når landsmøtet settes på Hell i Nord-Trøndelag 15. september.

– Det er fordi det er artig, forklarer Helen sin mangeårige landsmøtedeltakelse.

Men dette er siste gang.

– Det må utskiftninger til. Men jeg gleder meg til å gå inn i ei faglig-politisk boble hvor jeg kan fordype meg i sakene og ikke tenke på noe annet i fem dager. Og så gleder jeg meg til å treffe alle folkene da, som er opptatt av det samme. Det blir supert, sier hun overbevisende og skjenker kaffe i koppene på salongbordet. Sønnene går litt til og fra i stua.

– Alt henger sammen

Helen, som på trøndersk gjerne uttales med halvannen l, har ikke én politisk sak som hun er mer opptatt av enn andre. Hun har mange hjertesaker. På landsmøtet, hvor hun sammen med Johnny Meland fra Møre skal lede den 36 personer store delegasjonen fra region Midt-Norge, har hun tenkt å engasjere seg i både heltid-deltidsproblematikken, arbeidstid, åpningstider, boligpolitikk, pensjon og konsekvenser av ulike EØS-direktiv. Hun er en aktiv debattant som ikke skyr talerstolen.

– Alt henger sammen, hevder hun, ikke ulikt landsmoder Gro som avsluttet setningen med «med alt».

Helen har i sin tid som HK-medlem vært leder i både Trondheim HK og Sør-Trøndelag HK. I dag er hun styremedlem i regionen. I tillegg er hun også leder av politisk utvalg i LO i Trondheim. HK-medlem har hun vært i mange år. Men de siste årene har Helen Godhavn ikke vært like aktiv i fagforeningsarbeid som tidligere. Mens hun før hadde et rom fullt av sakspapirer, har hun nå en beskjeden veske.

Dramatisk brann

Da Helen meldte seg inn i forbundet jobbet hun i tobakksforretningen Chr. Sørensen i Trondheim sentrum. Der jobbet hun i 17 år. Det siste året var dramatisk. En desemberlørdag for snart ti år siden var Helen på jobb, da brannvesenet ga henne og kollegene beskjed om å evakuere butikken. Det var brann i en bygård ikke langt unna.

– Det var helt udramatisk til å begynne med. Vi la pengene i safen og tok med oss en bagett. Vi skulle jo inn igjen, sier Helen og rister på hodet.

Men brannen, som startet i frityrgryta i en restaurant i samme kvartal, spredte seg. Flere gamle trebygninger, deriblant huset som tobakksforretningen lå i, gikk opp i røyk. Helen er tydelig preget av brannen fremdeles, tårene står i øynene på henne når hun forteller om hendelsen.

– Det var helt forferdelig, jeg grein i bøtter og spann da jeg sto og så arbeidsplassen min brenne ned. Jeg var glad i det gamle huset, og det var en fin butikk. Fremdeles ergrer jeg meg over at vi ikke tatt med oss flere av klenodiene ut av butikken, sier hun.

Da taket raste sammen, gikk hun hjem.

Dårlig tariffavtale

Helen og kollegene ble permittert som følge av brannen. Snart jobbet hun litt her og litt der, blant annet hos varmepumpeimportøren Globaltek på Melhus hvor hun er den dag i dag. Der utfører hun mange ulike arbeidsoppgaver, fra A til Å. Men tariffavtale har hun ikke.

– Jeg har sagt ifra flere ganger, så jeg regner med at det løser seg snart. Men jeg synes tariffavtalen for kontoransatte er for dårlig. Jeg har riktignok ikke erfaring med å bruke den, men jeg mener at den er tilpasset arbeidslivet for tjue år siden. Da var HK-klubbene store, og hadde styrke til å forhandle fram lokale avtaler i tillegg til den sentrale tariffavtalen. I dag er mange av de tradisjonelle kontoroppgavene outsourcet, og kontormedarbeiderne jobber alene eller er veldig få på samme arbeidsplass. Og blir du lønnet etter minstelønnssatsene i tariffavtalen, har du lavere lønn enn de som jobber i butikk. Satsene er altfor lave, hevder Helen.

Hun er bekymret for utviklingen.

– Mange HK-medlemmer som jobber på kontor krever ikke at det blir opprettet tariffavtale på arbeidsplassen sin. Det er fordi de frykter for jobbene sine. HK må finne nye måter å tilnærme seg disse medlemmene, sier Helen.

Noen fasit på hvordan det skal gjøres, har hun ikke.

General Godhavn

– Mamma, neste gang vi skal på hytta, kan jeg være igjen hjemme, spør Sondre på 13 år.

– Nei, svarer Helen kontant.

– Jeg er litt general, forklarer hun og svinger lenestolen mot oss igjen.

Helen har klare oppfatninger om barneoppdragelse. Hun er opptatt av at de tre sønnene skal bli tenkende og ansvarsfulle mennesker.

– Det ordner seg nok. Det blir nok folk av dem, sier hun.

Den eldste sønnen, Magnus på 18 år, har på et vis flyttet ut av redet. Han er matroslærling, og er på sjøen én måned av gangen. Selv var Helen 17 år da hun flyttet hjemmefra og sammen med fem år eldre Tore.

– Jeg var i opposisjon, og var ikke snill mot foreldrene mine. Jeg angrer på mye av det. Og jeg vet ikke om det var så lurt å flytte sammen med Tore så tidlig heller. Det å bo sammen i 30 år krever evne til å takle opp- og nedturer, og stor innsats fra begge parter. Men det lærte jeg hjemmefra: Livet består stort sett av hverdager. Vi kan ikke forvente at alt kommer rekende på ei fjøl, og kjærligheten er ikke alltid rosenrød. Derfor hadde jeg ingen forventninger om at livet skulle bli enkelt, heller, sier Helen.

Argumentere, dokumentere

Nåja. Sondre kom rekende på ei fjøl. Etter elleve års samliv uten at det kom noen barn til verden, fikk Helen og Tore prøverørshjelp til å lage Magnus og Erlend. Og så kom sistemann på slump. Da han fremdeles gikk i bleier, begynte Helen på Trondheim Økonomiske Høgskole, på kveldstid.

– Det hadde ikke gått uten Tore. I de årene jeg var mest aktiv, tok han alt arbeid hjemme. Jeg administrerte, han utførte jobben, forteller Helen.

– Jeg stikker ut, mamma, roper Erlend fra gangen.

– Når kommer du hjem?

– Halv ti?

– Nei, halv ni!

– Ni, da?

– OK, ni.

Ungene slipper ikke uten diskusjon.

– En av dem slengte forleden ut av seg en påstand om at veiavgifta var så høy, men at staten ikke bruker noe penger på vei. Da måtte han sette seg ned og finne fakta på nettet. Det nytter ikke å komme med lettvinte påstander. Det må dokumenteres, sier Helen, som fornøyd konstaterer at hun vant vei-diskusjonen.

Rett og plikt

Hun er ikke bare strenge-mamma. Helen, og Tore, er også ihuga supportere når de to yngste spiller håndball i sine blå Tiller-drakter. Med flagg og bjeller får de ivrige foreldrene med seg det meste av kamper og cuper. Den siste feriehelga tilbragte familien på håndballcup i Lillestrøm.

Det var nok Tore som kjørte. Helen har ikke sertifikatet. Hvorfor? Helen heiser på skuldrene.

– Jeg har aldri prioritert det. Vi har jobbet og betalt regninger. Dessuten har jeg hatt det for travelt. Men nå kan jeg. Jeg må bare spare litt penger først. Det er ikke bare å kjøpe seg en sydentur til 50.000 kroner eller en ny sofa til 20.000. Jeg kjenner ingen som kan gjøre det uten å spare først. Hvem er det som kan gjøre det, spør Helen og ser seg rundt i stua.

– Ikke vi, i alle fall. Kanskje når ungene blir større, sukker hun.

Flytter i kollektiv

Når den tid kommer, blir det flere forandringer i livet. Tore, Helen, søstera Synøve og bestevenninna Grethe har nemlig planer. De skal flytte i kollektiv.

– Hvorfor skal vi sitte i hvert vårt hus eller leilighet? Å treffe folk holder deg oppegående, mener Helen.

Søstera Synøve er også en fagforeningsdame. Hun har vært tillitsvalgt i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet i mange år, nå i Fellesforbundet. Foreldrene deres var ikke fagforeningsfolk, likevel mener Helen at oppveksten har hatt betydning for valgene de har tatt.

– Vi ble for eksempel oppdratt til å stemme ved valg. Det er en rett du har fått, da er det en plikt å bruke den. Og når det er dugnad, da stiller du opp. Og er du i jobb, melder du deg inn i fagforeninga, sier Stompa, som søstera og resten av familien kaller henne.

Paradiset

Når Helen ikke er opptatt med jobb, fagforening eller håndballkamper, brukes fritiden gjerne på hytta på Fillingsnes på Frøya, eller Paradiset som hun kaller det. Det er åtte år siden ekteparet bygde hytta. Stedet er ikke tilfeldig valgt, det er her Tores familie kommer fra.

– Det tok meg ti år å like øya. Alt til sin tid. Nå har jeg ikke behov for å ha et diskotek på hvert gatehjørne, smiler hun.

Tida på hytta går med til å løse kryssord, plukke bær, fiske og lage det som skal være verdens beste fiskekaker.

– Jeg koser meg til og med med å vaske opp. Det gjør jeg jo aldri hjemme, sier Helen.

Klar til kamp

– Jeg stikker på trening, jeg, melder Sondre.

– Har du med deg telefonen?

Mor hviler aldri. Og hun er klar for en diskusjon, både hjemme og på landsmøtet, selv om hun erkjenner at hun ikke alltid har rett.

– I min ungdom protesterte jeg mot utbyggingen av E6 i Trondheim. Jeg mente pengene heller burde brukes på en ny kirke på Kolstad! Men det var den gangen jeg var speider og ten-singer, ler Helen.

Det er en stund siden nå.

Diskuter gjerne saken i kommentarfeltet! Bruk fullt navn, vær saklig og vis respekt for andres meninger. Bruk vanlig folkeskikk og husk at det du skriver blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen

12.09.2012
12:01
14.12.2013 12:35