Lene Svenning (tekst) og Martin G. Slørdal (foto)

Mens Sosialistisk Venstreparti ligger nede for telling, er Siv Karin Kjøllmoen i full vigør, i alle fall denne onsdagsmorgenen vi møter henne hjemme i Oslo. I en tomannsbolig på Ammerud i Groruddalen, som bokstavelig talt ligger ved Markagrensa i hovedstaden, bor Siv Karin Kjøllmoen sammen med samboer Trude og de to barna hennes. «Du trer nå inn i et hjem hvor husmoren har tatt fri», står det på et skilt i entreen.

– Svigermora mi mener det burde være helt strøkent siden det bor to damer her, flirer hun.

Nærmere LO

På Sosialistisk Venstrepartis landsmøte i mars ble Siv Karin Kjøllmoen enstemmig valgt til partiets faglige leder. Da valgkomiteens leder ringte henne før jul i fjor med spørsmål om hun kunne tenke seg vervet, ble hun målløs - det er i alle fall det den rappkjeftige trønderen påstår. Riktignok har hun vært medlem i SV i ti år, men aldri har hun jobbet partipolitisk. Kjøllmoens arena har først og fremst vært fagbevegelsen.

51-åringen har fått igjen talens bruk. Nå serverer hun svart kaffe fra finske Iittala-kopper og setter seg til rette i hjørnesofaen.

Kjøllmoen ser fram til å utvikle SVs faglige politikk.

– Jeg vil trekke SV nærmere LO. Jeg vil få mer oppmerksomhet rundt arbeidslivspolitikken i SV, den har vært for dårlig, sier Kjøllmoen.

Det skal være nok å ta tak i; dagen før vi møtes har Stortinget vedtatt endringer i arbeidsmiljøloven, endringer som fagbevegelsen har protestert kraftig imot.

Personkonflikter

Til daglig jobber Kjøllmoen som rådgiver i Fagforbundet, hun er medlem i Handel og Kontor. Det er likevel ikke i disse forbundene hun har ervervet mest erfaring fra fagbevegelsen. I åtte år var Kjøllmoen nestleder i LO-forbundet Fellesorganisasjonen, forbundet for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. På kongressen, som landsmøtene kalles der i gården, i 2010, valgte hun å trekke seg. Kjøllmoen ser en smule ubekvem ut før hun tar sats og begynner å snakke om den årelange konflikten i forbundsledelsen som lå til grunn for hennes sorti.

– Konflikten pågår ennå, den. Den handler om hvor selvstendige de ulike profesjonene skal være innad i forbundet, men jeg opplevde at det ble personkonflikter ut av det. Det var også en grunn til at jeg trakk meg. Jeg hadde levd i et konfliktmiljø i fem-seks år. Det ble rett og slett for vanskelig for meg, det opplevdes utrygt, og jeg hadde vondt inni meg. Jeg er dårlig på å håndtere uvennskap, sier hun.

– Hvordan skulle du håndtert det, da?

– Ved å være kynisk, iskald. Men sånn er jeg ikke. Jeg er et følelsesmenneske, og slik vil jeg også være, det er en av styrkene mine, sier hun.

Ifølge Kjøllmoen handlet uenighetene i FO-ledelsen også om lengden på utdanningene. Mens barnevernpedagogene ville utvide lengden på utdanningen fra tre til fem år, mente blant andre Kjøllmoen, som er utdannet vernepleier, at det holdt med tre år.

– Du blir ikke bedre til å nærme deg unger med en femårig utdanning. Det er greit å kunne bygge på utdanningen med en master for de som vil teoretisere faget, men jeg er mest opptatt av praktikerne. Å ha livserfaring kan være vel så godt som en lang utdanning. Vi trenger en blanding av ulike folk, sier hun.

Gikk glipp av streiken

FO har vært en viktig del av Kjøllmoens liv. Hun var med på å stifte forbundet, gjennom å slå sammen tre profesjonsorganisasjoner. Derfor var det ikke bare-bare å bytte ut FO-medlemskapet med HK-medlemskapet da hun begynte å jobbe i Fagforbundet.

– Det tok meg nok et halvt års tid før jeg klarte å skille meg fra FO. Men for meg var det viktig å være medlem i det forbundet som har tariffavtalen på arbeidsplassen hvor jeg jobber. Hva skulle jeg ellers gjort hvis jeg fikk problemer på jobben, spør hun.

Da Handel og Kontor tok ut sine medlemmer i streik under lønnsoppgjøret i fagbevegelsen i fjor, var Kjøllmoen ikke blant de streikende. De fleste andre HK-medlemmene i Fagforbundet streiket, men HK hadde valgt ikke å ta ut Kjøllmoen og kollegene på forhandlingsavdelingen.

– Jeg var veldig lei meg for det.

– ?

– Ja, jeg har vært i streik to ganger som FO-medlem. Det er fint, du blir kjent med kollegene på en ny måte, og knytter felles bånd. Under en streik står en jo sammen mot en felles fiende, selv om det blir tullete å si at forbundsleder Mette Nord er fienden, ler hun.

Heltidsgeneral

Siv Karin Kjøllmoen har blitt kalt Fagforbundets heltidsgeneral. Det er fordi hun er opptatt av at alle skal ha et tilbud om å få jobbe full tid. I dag sliter mange, spesielt kvinner i både offentlig sektor og i servicesektoren, med å få heltidsstillinger, men må nøye seg med deltid. Full stilling må være malen, så kan heller de som har behov for å jobbe mindre, be om det, mener hun.

Kjøllmoen er kritisk til at det som oftest er kvinnene som velger redusert arbeidstid for å få familielivet til å henge sammen, mens mennene fortsetter i full jobb.

– Hvorfor er det sånn? Dette handler ikke om individuelle forklaringer, men er et kjønnsspørsmål, slår Kjøllmoen fast.

– Hvorfor er det viktig at kvinner jobber full stilling?

– Det er slik vi blir økonomisk uavhengige her og nå, og ikke minst må vi jobbe i hel stilling for å unngå å bli minstepensjonister. Mange kvinner blir minstepensjonister fordi de har jobba deltid mens de har tatt seg av familien. Det er rått og urettferdig, sier hun.

Deltid er deltid

Både Handel og Kontor og Fagforbundet har jobbet mye med å redusere det som omtales som ufrivillig deltid. Heltidsgeneralen mener vi må slutte å skille mellom frivillig og ufrivillig deltid.

– Hvis vi definerer det slik Statistisk sentralbyrå gjør, jobber nesten ingen ufrivillig deltid. For å bli regna som det, må du melde deg arbeidsledig. Det er det mange som ikke gjør. Kvinner sosialiseres inn i deltid, det godtas fordi det er så vanlig, sier hun.

Kjøllmoen vil organisere arbeidet på en annen måte for å få bukt med deltidsarbeidet. Alle må dele på å jobbe på kvelder og helger, og bemanninga må økes.

– Jeg reagerer veldig på at det tillates kulturer hvor de med lengst ansiennitet får de beste vaktene, mens de andre, ofte de unge, må ta til takke med kvelds- og helgejobbing for å få nok jobb. Her har også arbeidsgiverne et ansvar, sier hun.

Vernepleier

At Kjøllmoen valgte å utdanne seg til vernepleier var tilfeldig. Etter videregående skole begynte ungjenta å jobbe på en skole i Trondheim. Her fikk hun ansvaret for å følge opp to utviklingshemmede gutter. Det ga mersmak. Året etter jobbet hun som praktikant på en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Her møtte hun en vernepleier, slik fikk hun greie på hva faget dreide seg om, og det var da hun bestemte seg for at dette hadde hun lyst til. De neste tre årene gikk Kjøllmoen på vernepleierutdanninga i Fredrikstad. Tilbake i hjembyen Trondheim jobbet hun i flere år på Hallsetheimen, en institusjon for psykisk utviklingshemmede, før hun begynte å jobbe i barnevernet, på ulike ungdomshjem.

– Å jobbe med ungdom var veldig spennende. Det var mange vonde skjebner, men mennesker som hadde håp for framtida, forteller hun.

Den dag i dag har hun kontakt med ei av jentene som bodde på ungdomshjemmet. Livet hennes har vært langt fra en dans på roser, men Siv Karin har støttet opp.

– Hun har bruk for meg, og da stiller jeg opp. Jeg ser på henne som en datter. Hun er et flott menneske som gir meg utrolig mye, sier Siv Karin.

Ut av skapet

Det var da Siv Karin jobbet på Hallsetheimen at hun kom ut av skapet. 25-åringen hadde skjønt en stund at hun nok var lesbisk, men det var vanskelig å erkjenne. På en bedriftshåndballturnering i Oslo stakk hun av fra resten av laget og sprang av gårde til det som var Oslos største homsested; «Metropol».

– Der fikk jeg se det, at jenter og jenter og gutter og gutter kunne være sammen. Sånn er jeg også, tenkte jeg, sånn er jeg. Samtidig var jeg livredd. Det syntes sikkert, for det var noen som forbarma seg over meg. Jeg ble der hele natta. For første gang følte jeg at jeg levde, forteller hun.

Hjemme i Trondheim smøg hun seg gjerne inn på byens homsested i helgene, men hun satt helst i et hjørne og observerte. Så fikk hun en ny kollega på jobben – og dermed gikk Siv Karin inn i et kjærlighetsforhold for aller første gang. Til foreldrene sine fortalte hun det ikke før det gikk to-tre år, hun innbilte dem at kjæresten var ei venninne.

– Jeg var livredd for å fortelle at jeg var lesbisk, jeg var redd de skulle slå hånda av meg. Jeg måtte bygge opp styrke til å tåle avvisningen, sier hun.

Den kom aldri. Det viste seg at foreldrene hennes var glad i henne uansett.

– Husk at dette var på ei tid da folk ble kasta ut hjemmefra når det kom fram at de var homofile, sier hun.

Kjærlighet og homokamp

For åtte år siden møtte Siv Karin Trude. Det var en omveltning. Siv Karin flyttet fra byen til skogen, og ble stemor for Trudes to barn, den gang tre og fem år gamle.

– Jeg hadde aldri trodd at barn skulle komme til å bety så mye. Trudes barn betyr noe helt spesielt for meg. Selv om de ikke er mine, kjennes det ut som om jeg har fått barn, sier hun.

Siv Karin så for seg at hun skulle få barn da hun var yngre. Da hun skjønte at hun var lesbisk, slo hun det fra seg.

– Jeg valgte kjærligheten i stedet, jeg syntes ikke det var noe offer, sier hun.

Å bli mor på utradisjonelt vis, var ikke noe alternativ.

– Jeg skjønte ikke at det gikk an engang, jeg, det var ikke vanlig den gangen. Å tørre å stå fram som lesbisk var nok for meg uansett, sier hun.

Nåvel. Siv Karin Kjøllmoen har også drevet homokamp. I 1995 var hun med på å bryte seg inn på Kirkemøtet for å protestere mot at homofile ikke blir akseptert i kirka. Og i LO-sammenheng har hun ofte brukt tilgjengelige talerstoler til å snakke for homofiles rettigheter.

– Det sitter alltid noen i salen som ikke er åpne. Jeg vil gjøre det lettere for dem ved å stå fram som homofil, sier hun.

Klassespørsmål

Siv Karin Kjøllmoen er også opptatt av klasser. Spør henne om det, sa våre kilder før intervjuet. Hun ler.

– Ja, jeg snakker ofte om klassespørsmål. Jeg kommer fra arbeiderklassen, med foreldre uten utdanning, som har jobba hele livet. Det er forskjell på arbeiderklassen og borgerskapet eller middelklassen eller hva jeg skal kalle det. Foreldre i middelklassen oppmuntrer ungene sine til å ta utdanning på en helt annen måte enn foreldre i arbeiderklassen. For arbeiderklassen er det viktig at ungene tar utdanning for å skaffe seg fast jobb, mens middelklassen oppmuntrer ungene sine til å ta en utdanning som lønner seg, for å komme seg opp og fram. Dette er med på å opprettholde forskjellene mellom klassene, sier hun.

Kjøllmoen understreker at hun fikk støtte fra sine foreldre til å ta utdanning – men det viktige var at hun endte opp med å få en fast jobb.

– Utdanning har vært det store klassespørsmålet for min generasjon. Mulighetene som blir lagt fram for deg som barn, er ulike i arbeiderklassen og i middelklassen, tror hun.

– Hva er det viktigste klassespørsmålet i dag?

– Det handler også om jobbmuligheter, men i dag handler det mer om kjønn enn om klasse. Norge har et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked, påpeker hun.

Valgkamp

Også på Ammerud er det store klasseskiller. Ved Markagrensa hvor Siv Karin Kjøllmoen bor er det villaer og tomannsboliger, lengre ned ligger Oslos størst boligblokker. Fra Kjøllmoens bolig er det ti minutters gange ned til t-banen, en strekning hun oftest tilbakelegger i bil.

– Der er jeg ingen typisk SVer, jeg elsker å kjøre bil, sier hun.

Snart er de kommunevalg, Kjøllmoen skal gjøre sitt for å få større oppslutning om SV. Det skal ikke stå på den faglige politikken.

lene.svenning@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no