LENE SVENNING

lene.svenning@lomedia.no

– Det var dette de hadde på Kiwi, sier han og smiler lunt mens han åpner de gjennomsiktige posene med wienerbrød og skolebrød som han legger på papptallerkener.

Kaffe serverer han i matchende pappkrus, inne på et tilstøtende rom ved kiosken på Biri Travbane. Rommet har ingen vinduer, men TVen som står på gir utsikt til det som betyr noe her i huset; hesteløp.

Organisasjonsmann

Roy Kristiansen holder egentlig til to etasjer over oss, i åpent landskap hos Biri Trav. Han er ansatt i Det Norske Travselskap, som forbundssekretær med to dagers uke. Jobben innebærer organisasjonsarbeid og informasjonsvirksomhet. Det er omtrent det samme han gjør de tre første dagene i uka, da er han på farten og besøker tillitsvalgte og medlemmer i Handel og Kontor. Roy er både ansatt i og leder av Oppland HK. Hvis det skulle være tvil:

– Det er fagforeningsarbeid jeg synes aller best om, sier han.

De siste noen og tjue årene er det nettopp fagforeningsarbeid livet har dreid seg om. Det er omtrent like lenge som han har vært leder av Oppland HK, leder i HK region Indre Østland som omfatter fylkene Oppland og Hedmark, og hatt plass i forbundsstyret. På HKs landsmøte i oktober ble han gjenvalgt i forbundsstyret, og er den som har sittet lengst i HKs øverste organ – i hele 20 år. Han ser nesten litt beskjemmet ut da vi spør hvorfor han velger å gå på sin femte fireårsperiode.

– Det var så mange som skulle gå av med pensjon. Alle kunne ikke gå ut av forbundsstyret samtidig, mener han.

THE PLACE TO BE: Fra restauranten er det fin utsikt over banen og Mjøsa. Men de mest interesserte hestefolka holder til i etasjen under.

Martin Guttormsen Slørdal

Samme som før

Ikke mye har endret seg i Handel og Kontor de siste to tiårene, mener Roy. De samme spørsmålene opptar både medlemmer og tillitsvalgte: Åpningstider, arbeidstider, lønn og arbeidsvilkår. Ledelsen er imidlertid byttet ut de siste årene. Det er Roy fornøyd med.

– Trine Lise Sundnes’ lederstil tilhører den nye tiden, hun er veldig inkluderende, og synlig i mediene. Jeg tror mange andre i fagbevegelsen ønsker seg en leder som henne, sier han.

Forbundsløst LO

Egentlig vil han legge ned forbundet. Helst vil han ha en fagbevegelse uten forbund, hvor medlemmene er direkte medlemmer i LO.

– Det hadde gjort livet mye enklere for sånne som meg som er ute og verver. Det er altfor mye kamp om medlemmene innad i fagbevegelsen, vi bruker mer tid på å krangle om dem vi har enn på å verve nye, påstår han.

Medlemmene er nemlig ikke så opptatt av hvilket forbund eller forening de tilhører, det viktigste er å få hjelp når de trenger det, mener han.

– Je vil itte

Roy kikker på klokka, og avgjør at det bare er å drikke opp kaffen og sele på. Han har gjort avtale med en hestetrener i en stall ved siden av banen, journalist og fotograf skal få kjøre hest. HK-Nytts masterplan er imidlertid at det er Roy som skal opp i sulkyen for første gang i sitt liv. Det skal bli fine bilder, det. Det ryktes at han vegrer seg på grunn av allergi, han får vabler på hendene om han berører hester. Du behøver jo ikke ta på dyret, argumenterer vi, men kommer til kort. Han er ikke til å rikke.

– Je vil itte, sier han.

Dermed blir Roys plan iverksatt uten videre diskusjon. Han ser ut til
å kose seg som vert der han står ved banen og passer dameveske og fotosekk.

At han ikke vil kjøre hest selv kan ikke skyldes manglende hesteinteresse. Siden han ble ansatt i «travet» som han kaller det, har interessen gått fra null til hundre. Roy bor et par hundre meter unna travbanen, men hadde aldri satt sine bein på området før han var her på jobbintervju for sju år siden. Nå er han andelseier i hesten Marquis de Boti som står på en stall på Kongsvinger.

TETT NOK: Roy Kristiansen holder seg på fysisk god avstand fra hestene, han vil nødig pådra seg en allergisk reaksjon.

Martin Guttormsen Slørdal

Mest hest, lite taco

Den første hesten Roy var medeier i, var en...ikke så god deal. Hesten gjorde det ganske bra i begynnelsen, den tjente inn 150.000 kroner. Så sluttet den å vinne, og medeierne satt med utgifter på fem tusen kroner hver i måneden. Det var ikke til å leve med, og hesten ble solgt, med tap. Med den nye hesten går det bedre. Enn så lenge.

Roy er tilstede på hvert eneste løp på Biri; seks lørdager i året i tillegg til hver bidige fredag.

– Det blir ikke mange tacokvelder på meg, flirer han.

Det hender han inviterer samboeren Line på middag i restauranten på travbanen, men hun forlater åstedet så snart maten er fortært. Helst står Roy i første etasje ved kassene under løpene, hvor de aller ivrigste strømmer ut av dørene og ned til gjerdet for å se på nærest mulig hold hvilken hest som er først i mål.

Spille på hester gjør han også, men i liten skala, bedyrer han. For et par år siden vant han 76.000 kroner i et løp.

– Det ble et nytt kjøleskap. Og så fikk jeg en liste av kjerringa over andre ting vi trengte, flirer han.

Født inn i fagbevegelsen

Roy Kristiansen er født på Gjøvik for 52 år siden, og har vokst opp på industristedet Raufoss. Faren jobba i den lokale fagforeningen for bygningsarbeidere, mora vaska på jernbanen i 30 år. Etter ungdomsskolen prøvde Roy seg som blikkenslagerlærling, men ga seg etter et halvt år. Det var ikke noe for ham. I stedet ble det tre år på gymnaset. Etterpå skaffet broren ham jobb hos en lokal byggvareforretning, videre skolegang var uaktuelt. Å bli fagorganisert var en selvfølge for en som hadde blitt tatt med i 1. mai-tog siden han var en neve stor. Aktiv i ungdomsorganisasjonen AUF var han også. Det tok ikke lang tid før Roy ble tillitsvalgt på jobben.

– Det ble noen fighter med ledelsen, om nedbemanning, lønn og arbeidstider. Fadern dytta litt på, han mente at alt måtte være på stell, humrer han.

Samme år ble han valgt inn i ledelsen i den lokale HK-avdelingen, året etter ble han valgt som leder. Etter åtte år i butikk, ble det fagbevegelse på full tid. Han har hatt permisjon fra jobben i HK et par ganger, for å jobbe som ungdomssekretær i AUF, og ditto i LO.

Politikk har han også prøvd seg på. Tidligere satt Roy som representant for Arbeiderpartiet i Vestre Toten kommune.

– Det handla bare om å kutte i budsjetter, det var lite rom for prioriteringer. Det der er jeg ferdig med, slår han fast.

TIL FINGERSPISSENE: Dagsorden, vedtekter og valg. Roy Kristiansen vet det som er verdt å vite om organisasjonsarbeid.

Martin Guttormsen Slørdal

Dobbelt medlemskap

For sju år siden søkte han og fikk deltidsjobben som forbundssekretær i Det Norske Travselskap.

– Jeg jobba fem dager i uka for HK, det ble veldig mye reising. Det ble slitsomt. Nå er jeg på farten tre dager i uka, og så sitter jeg på kontor i to, sier han fornøyd.

Det nytter nemlig ikke å sitte på kontoret i HK-jobben.

– Det er ingen som kommer dit. Jeg må ut på arbeidsplassene for å snakke med medlemmene og verve nye, forklarer han.

Roy har forsøkt å verve medlemmer i «travet» også, uten særlig hell. De ansatte i Det Norske Travselskap er organisert i Norsk tjenestemannslag (NTL), men forbundssekretærene som jobber i de fylkesvise travforbundene er uorganiserte. Utenom Roy da, som også er medlem i NTL. Han er leder i forbundssekretærenes husforening, og alle de ansattes representant i bedriftens styre. Vervene pådro han seg etter at han sa ifra om dårlige betingelser og at retten til medbestemmelse manglet i travselskapet.

– Sånn blir det når en åpner kjeften, konkluderer han.

Familien først

«I know you think that I shouldn’t still love you or tell you that». Fra ett eller annet sted strømmer det høy musikk. Det viser seg å være Roys telefon som ringer.

– Hvilken sang var det?

– Ikke spør, det er junior som hjelper meg med sånt, sier Roy og antyder at han ikke henger helt med i de teknologiske svingene.

Junior er stesønnen Anders på 23 år. Han var bare to-tre år da Roy møtte Line. Roy synes det er som om Anders er sin egen, men synes han har vært for dårlig til å stille opp.

– Jeg har prioritert HK foran ham mange ganger. Det skulle jeg ikke ha gjort, sier han og rister på hodet.

– Nå har jeg blitt eldre og klokere. Familie er viktigst. Før var ingenting viktigere enn HK, sier han.

Også samboeren Line jobber i fagbevegelsen, i den samme fagforeningen som faren hans jobbet i før. Hun er organisert i HK, og var også på landsmøtet i oktober.

– Vi har mange av de samme interessene, og diskuterer mye sak, sier han.

Roy har imidlertid gitt fra seg stemmeretten på hjemmebane.

– Det er hun som er sjefen. Men når du er så mye borte som meg, kan du ikke forvente å bestemme så mye heller, mener han.

Helt uten innflytelse over eget liv er han ikke. For tredje år på rad reiser han snart til USA sammen med en kamerat. I to uker skal han være borte. Det er lengre tid enn det han brukte på ferie med samboeren i sommer.

– Jeg har litt dårlig samvittighet, sier han.

Kanskje er det derfor han står opp hver morgen klokka halv seks og smører matpakke til henne, for deretter å gå og legge seg igjen. Han vet hva som trengs for å stå distansen ut, Roy.