Ikke bare blåbær

LENE SVENNING

lene.svenning@lomedia.no

– Med melk, mye melk!

Ebba Wergeland vil ha kaffe, og den skal være hvit. Fotografen henter styrkedråpene mens arbeidsmedisineren, forfatteren og samfunnsdebattanten setter seg til rette i kontorstolen. Hun unnskylder ikke, men forklarer det overfylte skrivebordet med at hun leverte et bokmanus kvelden i forveien. Boka skal handle om arbeidstidsordninger. Akkurat det har Wergeland lite av selv etter at hun ble pensjonist for tre år siden. Men 73-åringen jobber fortsatt.

– Du kaller det jobb, du, men jeg gjør bare det jeg synes er spennende og morsomt. Men jeg kan styre tida mi sjøl, det er vel noe alle ønsker seg, sier hun.

Wergeland kommer og går som hun vil, hun bare låner et kontor på Statens arbeidsmiljøinstitutt. Her er det et miljø hun kjenner, gratis kaffe og et bibliotek hun drar nytte av.

– Du kunne ha ligget på ei solseng på solkysten?

– Ja, det kunne jeg, men det er ikke noe for meg. Jeg driver jo ikke med lønnsarbeid, nå får jeg pensjonen min og er fritatt for arbeidsplikt. Og så kan jeg gå på blåbærtur når jeg vil, smiler hun, og ser på skoa til fotografen.

– Jeg har nesten sånne sko, sier hun, og de blir enige om at de egner seg godt til å gå tur med.

Makta midt imot

Da Ebba Wergeland fremdeles hadde arbeidsplikt, var det i stillingen som overlege i Arbeidstilsynet. Det er her hun har vært ansatt i mesteparten av yrkeslivet sitt. Selv om hun synes at ytringsfriheten er større som pensjonist enn som ansatt i Arbeidstilsynet, har Ebba Wergeland i hele sitt liv snakket makta midt i mot. Det inkluderer også LO-ledelsen, forteller hun, og minnes da staten og partene i arbeidslivet undertegnet den første avtalen om et inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen. Den hadde som ett av flere mål at sykefraværet skulle gå ned. Det synes Ebba Wergeland var en dårlig idé.

– Du kan ikke lage en avtale for å inkludere alle i arbeidslivet og så forvente at sykefraværet skal gå ned. Det visste jo alle, men det var det forbudt å påpeke. Det ble mye styr da jeg sa det offentlig, sier Wergeland og rister på hodet.

– Du har blitt oppfattet som kontroversiell?

– Det kommer an på hvem du spør. Jeg omgås jo ikke så ofte folk som synes det, jeg føler meg vel ansett. Jeg har i alle fall ikke blitt oversett eller undertrykt. Visse miljøer har ikke likt meg, men det har jeg jo kunnet forstå, sier hun.

– Hvem?

Hun ler.

– Da må du nok krype litt oppover i pyramiden.

Sykenærvær

Sykefravær er et av temaene Ebba Wergeland har holdt mange foredrag om. Hun godtar nemlig ikke det hun mener har blitt den rådende oppfatningen; at sykefraværet i norsk arbeidsliv er for høyt.

– For høyt i forhold til hva? Hvordan tror du det ville gått med sykefraværet om alle de som ville jobbe, faktisk fikk jobb?

Wergeland mener sykefraværet i Norge ikke er for høyt, men at nivået er et tegn på et relativt inkluderende arbeidsliv og en ganske god sykelønnsordning. Hun sier seg enig i at sykefraværet kan være for høyt sett med bedriftsøkonomiske briller, og at det er legitimt at finansdepartementet synes det er for høyt, for de vil bruke pengene på noe annet. Men hun er ikke enig i at det er et paradoks at verdens friskeste befolkning har det høyeste sykefraværet, slik det blir sagt.

– Det er fordi vi har et samfunn med noenlunde likhet og levestandard. Og fordi vi har gode sosiale ordninger. Land med dårligere sykelønnsordninger og dårligere folkehelse har lavere sykefravær. Da kommer folk syke på jobben fordi de ikke har råd til å bli hjemme.

– Da får vi «sykenærvær»? Det er du som har fått æren for å finne opp det begrepet?

– Ja, det er veldig hyggelig, men jeg har importert det fra Sverige, ler hun.

– Men veldig hyggelig, altså!

KRITISK: Arbeidslinja, IA-avtalen, ny pensjonsordning. Ebba Wergeland er ikke nådig i sin kritikk.

Martin Guttormsen Slørdal

Intet mysterium

Kvinner har i gjennomsnitt høyere sykefravær enn menn. Forskerne klør seg i hodet, dette blir fremstilt som et mysterium. Kanskje Ebba Wergeland har et svar?

– Ha-ha! Neida, det er ikke et mysterium, ler hun.

Arbeidsmedisineren mener norske sykefraværsforskere har lite kompetanse på arbeidslivet, og at de er for opptatt av individuelle forklaringer.

– Som at det må være noe galt med kvinnene som gruppe, for eksempel at det skulle være typisk kvinnelig å møte problemer på jobb med sykmelding – du kan jo le deg skakk!

Wergeland viser til at forskere i Sverige har dokumentert at kvinnedominerte arbeidsplasser systematisk tildeles færre ressurser og har dårligere arbeidsfohold – både for menn og kvinner – enn mannsdominerte arbeidsplasser.

– Og på en usikker arbeidsplass med klare signaler på at du er utbyttbar, og lite vilje til tilrettelegging, er det antakelig best å ikke gå på jobb når du er syk, enten du er mann eller kvinne. Man må skjønne arbeidstakernes adferd ut ifra vilkårene deres, sier hun.

Radikal

Ebba Wergeland er født i Oslo, vokste opp i Trondheim, som dattera til en professor i fysikk. Mora var også høyt utdanna, men ble i hovedsak hjemmeværende etter at hun fikk barn. Wergeland ville riktignok bli lege, som broren sin, men hun kunne like gjerne blitt indremedisiner som arbeidsmedisiner. Den første jobben i Mo i Rana satte en ny kurs. Etter turnustjeneste i Sauda jobbet hun i det såkalte attføringsteamet ved jernverket i Nordlandsbyen. På oppdrag for arbeidsdepartementet skulle teamet finne ut hvorfor så mange ble uføretrygdet i større bedrifter. Arbeidsmiljøet på jernverket inneholdt støv, tunge løfte, varme og skiftarbeid.

– Å tro at alle her skulle klare å stå i arbeid til pensjonsalder var rimelig naivt, mener Wergeland.

Ikke bare lærte hun om arbeidsmiljøet på jernverket i årene på Mo, hun ble godt kjent med dem som jobbet der også, den klassiske arbeiderklassen, som hun kaller dem.

Denne klassen hadde hun også fattet interesse for på et tidligere tidspunkt. Da hun studerte medisin på 60-tallet ble hun politisk engasjert i ml-bevegelsen, forløperen til Arbeidernes Kommunistiske Parti, og et utspring til partiet Rødt.

– De gjorde noe; solgte Klassekampen utenfor bedriftene, samla inn penger til streikende, de satt ikke bare og diskuterte ting. Det fikk jeg respekt for. Jeg husker jeg var arrogant, jeg ville ikke være sammen med dem som satt på nachspiel etter møtene i Studentersamfunnet og snakka om sulten i verden først og rulla seg i majones etterpå, sier hun.

Trygdeskam

Nylig holdt Ebba Wergeland et foredrag for tillitsvalgte i fagforeninga HK Oslo/Akershus om den såkalte «arbeidslinja» i norsk politikk. Det skal lønne seg å jobbe framfor å gå på trygd.

– Premisset er at det lønner seg å gå på trygd. Det er løgn, mener hun.

Mens det tidligere var enighet om å få trygdene opp slik at de som ikke kan jobbe skal få leve fullverdige liv, heter det nå at den høyeste stønaden skal være lavere enn den laveste lønna, framholder hun.

– Det politikere fra både Høyre og Arbeiderpartiet sier når de kutter i trygd og pensjon for å «stimulere» til arbeid, er at «vi vet at du kan jobbe hvis vi bare gjør det litt vanskeligere for deg». Budskapet som ligger under er at de som søker trygd er arbeidssky. Det er gammel overklassetenkning, sier hun.

Wergeland mener arbeidslinja har ført til at folk skammer seg for å motta trygd akkurat som de i gamle dager skammet seg for å gå på fattigkassa.

Hun trekker fram en historie som fikk mye avisomtale for noen år siden da det ble kuttet i barnetillegget i uføretrygden: En firebarnsmor med deltidsjobb i butikk fikk mer i uføretrygd enn hun hadde hatt i lønn. Historien skulle underbygge at trygda var for god.

– Hvis den i det hele tatt var sann, var vel problemet at lønna var for lav, ikke at trygden var for god.

– Kunne du fremdeles vært i arbeid hvis du jobba i butikk?

– Nei, selvfølgelig ikke. Butikkansatte og andre i fysisk krevende jobber må slutte i arbeid tidligere enn de som har hatt lett arbeid, som jeg. Den nye alderspensjonen straffer disse gruppene med lavere pensjon. Den bygger på arbeidslinja: Det skal «stimulere» dem til å stå noen år til. Men når kreftene er slutt, virker ikke pisken. I stedet vil den lave pensjonen øke klasseforskjellene.

Pølsemodellen

Ebba Wergeland har leddgikt, og beveger seg med en del møye. Hvordan lever hun med sykdommen?

– Den lever jeg godt med. Det er fordi jeg ikke er butikkansatt, sier hun kort.

Hun er ikke så interessert i å snakke om seg selv.

– Nå har du vel nok på blokka, sier hun og nikker mot fanget til journalisten.

– Nei, nei, vi har jo ikke snakket om pølsa!

Wergeland må fortelle om «pølsemodellen». Den lagde hun for å illustrere hvorfor vi ikke skal juble når sykefraværet går ned. Det er som å trykke på ei pølse, mener hun: Trykker du ett sted, tyter det ut et annet sted. Altså; «trykker» du på sykefraværet, tyter det ut flere på uføretrygd, dagpenger eller sosialhjelp. Derfor er det et uhyggelig tegn når sykefraværet i Norge er lavt, mener hun.

Rabiat

Tida vår er oppbrukt. Ebba Wergeland har snakket nesten uten stans i to timer. Mye om arbeidslivet, og altså minst mulig om seg selv. Hun liker ikke portrettintervjuer, så mye har vi forstått.

Men når fotografen spør om han får bli med henne på blåbærtur, lyser hun opp.

Vi opplyser om at vi ikke rakk å komme inn på to andre temaer hun er brennende opptatt av: Palestina og sekstimersdagen.

– Å, utbryter Ebba skuffet, men får tydeligvis en idé:

– Kan du ikke sitere Sidsel Bauck, HKs første kvinnelige leder? Hun hadde to gode slagord: «Ei lønn å leve av» og «Når det gjelder sekstimersdagen er jeg helt rabiat».

Nå ser hun fornøyd ut. Hvorfor hun ikke liker portrettintervjuer?

– Det er vel en form for selvopptatthet. Man vil helst være i fred. Men jeg forsøker å gjøre det beste ut av det – og så får jeg en bærtur, smiler hun.

Martin Guttormsen Slørdal

{"446726":{"type":"s","url":"/image-3.446726.6012d3b5a0","cap":"KRITISK: Arbeidslinja, IA-avtalen, ny pensjonsordning. Ebba Wergeland er ikke nådig i sin kritikk.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"446730":{"type":"m","url":"/image-3.446730.df981750e1","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"84","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1"},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"Ebba Louise Wergeland (73)","closed":false,"place":"Makta midt imot"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":" Du kan ikke lage en avtale for å inkludere alle i arbeidslivet og så forvente at sykefraværet skal gå ned.","place":"Sykenærvær"},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}