Lene Svenning, HK-Nytt

lene.svenning@lomedia.no

Opp i gjennom historien har fagbevegelsen kjempet fram ulike rettigheter som lønn under sykdom, kortere arbeidstid og pensjon. I mange tilfeller har rettighetene først blitt nedfelt i tariffavtalene, deretter har fagbevegelsen presset på for å lovfeste dem, slik at de skal komme alle arbeidstakere til gode. Er dette fremdeles fagbevegelsens strategi? Eller er forbundene og LO nå mer opptatt av å forbeholde rettighetene kun for sine medlemmer? Og hvilke konsekvenser får det?

Arbeidsløshetskasser

Historiker Harald Berntsen, som har skrevet en rekke bøker om arbeiderbevegelsens historie, viser til fagforeningenes arbeidsløshetskasser. Fra fagbevegelsens spede barndom var det en viktig oppgave å yte hjelp til medlemmer som ble stående uten arbeid.

– Da massearbeidsløsheten oppsto på begynnelsen av 1920-tallet var det fagforeningenes arbeidsløshetskasser som sto for utbetaling til sine medlemmer. Etter hvert ble det en utbredt oppfatning at dette burde være en offentlig oppgave. Fagbevegelsen jobbet for en lovfesting av arbeidsløshetstrygd, forteller Berntsen.

Og slik ble det etter hvert. Etter krigen ble det innført ulike universelle velferdsordninger i Norge.

Fra avtale til lov

Åtte timers arbeidsdag ble vedtatt av Stortinget i 1919. Det er fremdeles gjeldene norsk lov. I 1981 ble en ekstra feriedag utover fire uker lovfestet, den såkalte Gro-dagen. Planen var at dette skulle være begynnelsen på den femte ferieuka, men slik ble det ikke. I tariffoppgjøret i 2000, etter seks dager i streik, ble det enighet om å tariffeste de fire siste dagene. Fagbevegelsen har ikke jobbet for at disse dagene skal inn i loven. – En rekke rettigheter ble først nedfelt i tariffavtaler. Så ble de lovfestet. Fagbevegelsen har jobbet for at arbeidsfolks rettigheter skal gjelde alle gjennom lovfesting, sier Berntsen.

Slik er det ikke lenger. Ifølge historikeren var imidlertid LO i ferd med å bryte med denne linja rundt 1960, ved å gå inn for at pensjon, som var tariffestet for enkelte grupper, skulle forbeholdes de som var omfattet av overenskomstene. Men i 1963 erklærte Einar Gerhardsen at en ny Folketrygd skulle omfatte alle. – Alle, også LO, slutta seg til at pensjon skulle bli en universell rettighet, sier Harald Berntsen.

Universelle rettigheter

Ifølge ham var det den engelske velferdsteoretikeren William Henry Beveridge som lanserte en plan for hvordan storsamfunnet skulle innføre universelle rettigheter. Norge, som andre sosialdemokratiske land, trykket modellen til sitt bryst. – Ideen baserer seg på samfunn med stor grad av likhet. Med store ulikheter blir det et press for å få til behovsprøvde ytelser, sier Harald Berntsen.

Da vil de rike ikke betale for universelle rettigheter.

På 50-tallet fikk mange arbeidstakergrupper avtalefestet kortere arbeidstid, hovedsaklig som kompensasjon for økonomiske moderate lønnsoppgjør. I 1986, etter at arbeidstakerne ble lockoutet, ble det innført 37,5 timers uke i nær sagt alle tariffavtaler. Også i bedrifter som ikke er bundet av tariffavtale jobber de ansatte 37,5 timer i uka. Men arbeidsmiljøloven slår fremdeles fast at vi har 40 timers uke i Norge.

Hensiktsmessighet

Fafo-forsker Kristine Nergaard medgir at det har vært tradisjon for å lovfeste generelle velferdsgoder som arbeidsløshetstrygd, sykepenger og pensjon. Hun mener imidlertid ikke at fagbevegelsen har valgt den ene eller andre strategien, lovfesting eller tariffesting, men at det har vært et spørsmål om tilfeldigheter og hva som har vært mulig å få til.

– Om fagbevegelsen skal jobbe for lovfesting av tariffestede rettigheter er en vurdering av hva som er mest hensiktsmessig. Det handler mer om hva som har blitt oppfattet som riktig og viktig. Det er alltid en vekselvirkning mellom tariffavtale og lov. Men fagbevegelsen vil sørge for at alle har grunnleggende sosiale rettigheter som pensjon, arbeidsløshetstrygd og sykepenger, sier hun.

Likevel tror hun fagbevegelsen de siste 20 åra har blitt mer opptatt av å vise fram fordelene som finnes i tariffavtalene. Nergaard mener det er fordeler med å lovfeste rettigheter. – Å gjøre fordeler universelle har en utjevningseffekt; alle får, også de med en svak tilknytning til arbeidslivet, og de med svakest forhandlingskraft. Fagbevegelsen er veldig opptatt av å få til sosiale forbedringer. Ordninger som er gode for folk flest, er gode for medlemsmassen, sier Nergaard.

Grave sin egen grav

Historiker Harald Berntsen mener fagbevegelsen må fortsette å jobbe for å lovfeste rettigheter. Han har ikke sansen for argumentet om at det skal lønne seg å være fagorganisert. Det bør være en politisk motivasjon for å organisere seg, ikke en snever økonomisk gevinst for den enkelte, mener han.

– Poenget med fagbevegelsen er ikke at medlemmene skal ha det bedre enn andre, men å føre en kamp for at alle skal være organisert. Det er den eneste måten å oppveie arbeidsgivernes makt på, ved å sørge for at alle arbeidsfolk har en anstendig levestandard, sier han.

Berntsen mener det har vært to hovedstrømninger i fagbevegelsen i dette spørsmålet. Han advarer mot at rettigheter skal forbeholdes fagorganiserte. – Det kan bli som å grave sin egen grav. Til slutt kan det bli brukt imot dem at lønna er lavere hos andre, sier Berntsen.

Frivillig sak

Både HK-leder Sture Arntzen og forbundsleder Roger Hansen i Norsk Transportarbeiderforbund mener derimot det er fornuftig å ha bedre rettigheter i tariffavtalene enn i lovverket. Slik er det mer attraktivt å melde seg inn i et fagforbund og bli omfattet av en tariffavtale. – Det er frivillig å melde seg inn i LO, understreker Hansen.

Noen ganger kan det imidlertid være riktig å lovfeste rettigheter. Det er når balansen mellom partene ikke er i orden, at det kan være nødvendig å lovfeste, mener han.

Et eksempel er arbeidet for et bedre lovverk for å beskytte midlertidig ansatte. I dag er det for enkelt for arbeidsgivere å leie inn folk på midlertidig basis, mener Transportlederen. – I Norge har partene et stort ansvar for hvordan arbeidslivet ser ut. Det skal mye til for at vi overlater dette til staten. Statens rolle må være å sørge for balanse mellom partene, mener Hansen.

HK-leder Sture Arntzen har også en pragmatisk tilnærming til spørsmålet. – Når vi ikke fram med krav overfor arbeidsgiverne, går vi lovveien, sier han.

Han understreker at det en strategi som henger nøye sammen med den såkalte norske modellen, hvor samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene tradisjonelt har gitt resultater. I dag jobber Handel og Kontor for lovfesting av retten til hel stilling. Gjennom avtaleverket har tillitsvalgte drøftingsrett om forholdet mellom hel- og deltidsansatte, samt at ansatte har fortrinnsrett til merarbeid, men det mener HK ikke er godt nok.

– Avtalene skal være bedre

– Om rettigheter skal lovfestes eller avtalefestes er en avveining vi må gjøre hele tida. Lovfesting har både fordeler og ulemper, sier Knut Bodding, leder i LOs forhandlingsavdeling.

Han er krystallklar i sin oppfatning av én ting: Tariffavtalene skal være bedre enn lovverket. – Å ha tariffavtale skal være et gode. De som har det har flere goder enn de som ikke har det. Men det går en grense, påpeker Bodding. – Hvis tariffavtalene blir altfor kostbare vil arbeidsgiverne finne kreative løsninger for unngå avtalene, sier han.

Bodding forteller at en del arbeidsgivere som får krav om tariffavtale forsøker å unngå det ved å tilby de ansatte goder. Han understreker at LO ønsker å ha et velferdssamfunn med universelle rettigheter for alle. Knut Bodding mener imidlertid at lovfesting har en vesentlig ulempe: Lover kan bli omgjort av Stortinget. Når rettigheter er avtalefestet, må partene bli enige om det. På dette viset har arbeidstakerorganisasjonene større makt over rettighetene. – Da har vi styring på det. Det blir ikke så lett å bli kvitt det.

Mer i loven

Jan Olav Andersen, forhandlingsleder i El & IT Forbundet er en tilhenger av å lovfeste flere rettigheter som i dag finnes i tariffavtalene. Han understreker at fagbevegelsen ikke bare har ansvar for sine egne medlemmers arbeidsvilkår, men også for å sette noen standarder som gjelder alle arbeidstakere.

– Det er greit at fagbevegelsen går foran og viser vei, men vi kan ikke være allergiske mot at andre også får rettigheter, sier han.

Ny diskusjon?

Verken Roger Hansen eller Sture Arntzen er spesielt interessert i å lovfeste 37,5 timers uke. Begge mener det er uproblematisk at loven opererer med 40 timers arbeidsuke, så lenge de fleste arbeidstakere har 37,5 timers uke. Knut Bodding mener imidlertid at det kan være på tide å revidere dette synet.

– Én diskusjon vi kommer til å få er om vi skal lovfeste den ukentlige arbeidstida til 37,5 timer. Til nå har fagbevegelsens syn vært at vi ikke skal lovfeste den. Men den siste utviklingen i EU-retten gjør at vi kanskje må tenke over det en gang til, sier han.

Det mener Jan Olav Andersen vil være fornuftig. På LO-kongressen i 2009 fremmet El & IT Forbundet forslag om å lovfeste 37,5 timers arbeidsdag, men fikk ikke flertall for det. – Forskjellen mellom tariffavtalene og lovverket er uheldige. Arbeidstidsforkortelser er et område vi har tradisjon for å jobbe blir standard, sier Andersen.

Han kan også tenke seg å lovfeste den femte ferieuka. – Det er ikke unaturlig. Så kan heller vi begynne å jobbe med den sjette.

Roger Hansen i Transport er heller ikke sikker på om at han vil jobbe for å lovfeste den femte ferieuka. – Den er litt fersk ennå. Foreløpig bør den forbeholdes fagorganiserte. Jeg er ikke sikker på om vi bør tilby alle det, sier han.

Udramatisk

Fafo-forsker Kristine Nergaard mener det ikke ligger noe dramatikk i at fagbevegelsen ikke har jobbet for lovfesting av kortere arbeidstid og lengre ferie, men det er kanskje et tegn på at man synes det er greit at noen goder er forbeholdt tariffavtalene, at de har en verdi. Hun mener at årsaken til at fagbevegelsen ikke har kjempet for å lovfeste 37,5 timers uke og den femte ferieuka er at lovverket, med sin 40 timers uke og fire uker og én dags ferie, ikke er så verst. Hadde det vært snakk om 50 timers arbeidsuke og to ukers ferie, ville det stilt seg annerledes.

– Veldig mange bedrifter tilbyr 37,5 timers uke og fem ukers ferie for å kunne tiltrekke seg arbeidskraft. Derfor har det ikke vært viktig å jobbe for lovfesting. Fagbevegelsen har prioritert andre ting, for eksempel å utvide foreldrepermisjonen. Det var et resultat av et inntektspolitisk forlik, sier hun.

Permitteringsregler

Arbeidstakeres rettigheter og arbeidsgivernes plikter ved permittering er heller ikke lovfestet, men nedfelt i hovedavtalene mellom partene i arbeidslivet, og omfatter derfor bare arbeidstakere som jobber i bedrifter med tariffavtale. Det fikk advokat Nikolay Skarning i Kvale advokatfirma og hans klient, en ansatt i et reisebyrå, erfare i mai, i Borgarting lagmannsrett. Skarnings klient ble permittert uten forhåndsdrøftinger. Og fordi reisebyrået ikke hadde tariffavtale, slo retten fast at bedriften ikke hadde plikt til å drøfte permitteringen med de ansatte på forhånd. Det mener Skarning borger for en lovfesting av permitteringsreglene. Derfor har han skrevet brev til arbeidsminister Hanne Bjurstrøm om dette, hvor hans foreslår nettopp lovfesting. Skarning har også søkt støtte hos ulike organisasjoner. Både Tekna, Parat og Juristforbundet har gitt sin støtte.

Støtter ikke

De tillitsvalgte HK-Nytt har snakket med støtter ikke Skarning i hans krav. – Folk får organisere seg og sørge for å få tariffavtale på plass. Da gjelder hovedavtalenes bestemmelser om permittering. Slik må det være. Vi har forhandlet fram dette for våre medlemmer. Skal andre dra nytte av det, må de være med. Skal du reise kollektivt, må du betale billetten, sier Sture Arntzen.

– Men mange HK-medlemmer jobber jo i bedrifter uten tariffavtale? – Da må de få med seg flere, slik at vi kan kreve det. Det er ikke mange hindringer som står i veien for at vi kan kreve å opprette en tariffavtale, sier han.

Også Knut Bodding i LO avviser å lovfeste hovedavtalenes permitteringsregler. – Nav forholder seg til hovedavtalens regler, og det er helt greit for oss, sier han og heiser på skuldrene.

På spørsmål om hva de uorganiserte skal gjøre når arbeidsgiverne ikke oppfyller permitteringsvilkårene, har han ett svar: – De får organisere seg, da.

Heller ikke Jan Olav Andersen kommer advokat Skarning i møte. Han mener det ikke er behov for å lovfeste permitteringsrettighetene. Alle har de samme rettighetene til dagpenger. Men at drøftingsretten er forbeholdt fagorganiserte synes han er greit. – Det er ikke noe poeng for oss å endre dette. At fagorganiserte har innflytelse gjennom en drøftingsplikt i forkant av permitteringer er en del av samarbeidet mellom partene. Kollektiv organisering gir noen rettigheter, påpeker han.

Allmenngjøring

Flere forbund har kjempet for å allmenngjøre deler av sine tariffavtaler, for å stoppe sosial dumping. Det betyr at utenlandske arbeidstakere får enkelte tariffestede rettigheter, som lønn og arbeidstid, uten nødvendigvis å være medlemmer i fagforbund.

– Det kan gjøre det vanskeligere å rekruttere medlemmer når de får det samme uansett, sier Kristine Nergaard, og påpeker at LO og forbundene først og fremst har til oppgave å sikre sine medlemmers lønn- og arbeidsvilkår.

Fagbevegelsen har valgt å gå inn for allmenngjøring, og heller satse på å rekruttere blant utenlandske arbeidere som trenger talspersoner, og med ganske stort hell.

Forhandlingsleder Jan Olav Andersen i El og IT Forbundet mener allmenngjøring av deler av tariffavtaler har vært et godt virkemiddel mot sosial dumping. Han synes imidlertid at mer av avtalen skulle vært allmenngjort. – Vi har gått for langt i å opprettholde forskjellene mellom tariffavtalene og det som er allmenngjort. Forskjellene er vesentlige, og vi får ikke likeverdige forhold, slik lovens intensjon tilsier, sier han.

Per i dag finnes langt flere goder i tariffavtalene enn i lovverket.