EVA LER NILSEN

eva.ler.nilsen@lomedia.no

Rundt 100 personer jobber i dag på kontrakt med Norsk Folkehjelps hovedkontor men er utsendt til organisasjonens prosjekter og programmer i rundt 30 ulike land verden over. De ansatte kommer selv fra over 30 ulike nasjoner. De ikke-norske har ikke mulighet til å melde seg inn i HK, men ønsker å organisere seg, og ser fordelen av å være knyttet til den fagforeninga som organiserer flest Norsk Folkehjelp-ansatte. Nå jobbes det for å få dem organisert i en egen klubb med tilknytning til HK-klubben.

– Vi som jobber ute har ikke vært ordentlig representert. Vi ønsker en sterkere stemme inn mot ledelsen, og vi vil komme i posisjon til å forhandle om arbeidsforholdet vårt med arbeidsgiveren vår. Derfor har vi behov for å organisere oss, og vi har et ønske om å gjøre det sammen med HK-klubben i Folkehjelpa, sier Aksel Steen-Nilsen, en av initiativtakerne til den såkalte «uteklubben».

LES OGSÅ: Dette må du vite om feriepenger

Korte kontrakter

Steen-Nilsen forteller at det er stor interesse blant de uteansatte for å danne felles klubb. Selv om de ansatte har ulik kulturbakgrunn og jobber i mange ulike land, har de et felles ønske om medbestemmelse og mulighet til selv å forhandle særavtalen som gjelder alle som er ansatt på kontrakter i utlandet. Ett av de heteste temaene er den utstrakte bruken av midlertidige kontrakter, sier Steen-Nilsen.

Han har selv jobbet utenlands for Norsk Folkehjelp siden 2001, hele tiden på korte kontrakter på maks to år av gangen.

– Det er en uforutsigbar og uholdbar situasjon. Meg bekjent er ikke dette tatt opp med ledelsen i Folkehjelpa, sier han.

Aksel Steen-Nilsen sier at de nå skal velge et klubbstyre og at klubblederen skal bli en del av HK-klubben på organisasjonens hovedkontor i Norge. Han håper at valgene kan være unnagjort før sommeren.

Steen-Nilsen ser at det er ekstra krevende å skulle etablere en klubb hvor de ansatte jobber så spredt.

– Vi snakker her om å skulle velge representanter til styre og lederverv blant folk som ikke kjenner hverandre. Det er utfordrende, men også spennende og helt klart mulig å få til, sier han.

Kun fordeler

En av dem som mer enn gjerne melder seg inn i en slik klubb, er slovenske Barbara Mali, for tiden stasjonert i Irak for Norsk Folkehjelp. Hun mener at ansatte i denne bransjen, organisasjoner som driver utvikling og humanitært arbeid, trenger organiserte forhold som alle andre. Hun kjenner ikke til at andre internasjonale organisasjoner har en fagforeningsklubb, så hun er glad for at Norsk Folkehjelp tar ledelse i dette arbeidet.

– Det skulle nesten bare mange siden vi er en organisasjon med utspring i arbeiderbevegelsen, skriver Mali i en e-post til HK-Nytt.

Hun ser kun fordeler med å danne klubb. Blant annet ser hun fram til at de som jobber utenlands for Norsk Folkehjelp får mer kunnskap om lover, avtaler og rettigheter.

– En klubb vil også gi oss en stemme, noen som kan tale vår sak. I dag sitter vi hver for oss, i ulike deler av verden, hvor vi forsøker å gjøre vårt beste for å hjelpe der vi er og hvor det ikke er tid og rom for å ta opp egne arbeidsforhold. At vi nå samler oss, og kommer i en dialog med ledelsen i Norsk Folkehjelp, vil være en fordel for alle, også for Norsk Folkehjelp som organisasjon, skriver Barbara Mali.

Mali beskriver en krevende arbeids­hverdag. Selv jobber hun med å hjelpe voldsutsatte kvinner i Irak.

– Vi som jobber i denne bransjen er en utsatt gruppe. Vi jobber i land hvor det er konflikt, eller har vært konflikter og hvor det er både ustabilt og farlig til tider. Vi er utsatt for stress og traumer etter det vi ser og opplever. Arbeidet og arbeidsvilkårene der vi er, er i seg selv belastende. Det blir ikke bedre av at vi på toppen av dette er inne i en evig sirkel hvor vi sendes fra den ene midlertidige kontrakten til den neste, skriver Mali.

Hun har hatt ettårskontrakter i de drøyt tre årene hun har vært ansatt. Mali mener i likhet med Aksel Steen-Nilsen at kontraktene er noe av det første den nye klubben må ta tak i.

– Men det er også andre felles saker; som åpenhet om og likhet rundt arbeidsbetingelser i organisasjonen, pensjon, sikkerhetsspørsmål, forsikringer og det å utvikle lønnssystemet, skriver Mali i e-posten.

Trenger tilbud og kunnskap

– Det finnes ikke en fagforening som dekker våre behov, så det er definitivt et hull å fylle der. Vi hører om mange kritikkverdige forhold blant bistandsarbeidere, selv om norske organisasjoner nok er blant de beste i klassen, slår Ingeborg Moa fast.

Hun er for tiden ambulerende landdirektør i Norsk Folkehjelp, en jobb som innebærer at hun rykker ut når det er stillinger ute som må fylles opp for en lengre eller kortere periode. Moa er i likhet med Aksel Steen-Nilsen og de andre nordmennene som jobber i utlandet, medlem av den ordinære HK-klubben i Norsk Folkehjelp. Hun har imidlertid sett behov for at også de andre, drøyt 80 ansatte, trenger et organisasjonstilbud. Hun er opptatt av at de må forhandle egne avtaler og kontrakter og få bedre innflytelse enn i dag.

– Selv om vi har en egen avtale, er jeg helt sikker på at de færreste noen gang har sendt inn innspill til endringer eller hatt innflytelse over avtalen. Det er ansatte hos oss som aldri har vært med på noen lønnsforhandlinger i hele sin karriere. Dette bunner selvfølgelig i at de ikke har hatt kanaler for det, og heller ikke kunnskap om den norske forhandlingsmodellen. Den kunnskapen er vi nå i ferd med å formidle, sier Moa.

Ingeborg Moa har hatt mye kontakt med både HK, den lokale HK-klubben og egen ledelse om denne saken, og kan fortelle om velvilje alle steder.

– Vi har bare fått hurrarop fra vår norske ledelse. Vi har også fått god hjelp fra HK for å lage en modell for medlemskap som kan passe, sier hun.

HAR DU LEST DENNE SAKEN FRA 2017?: Ayat viser flyktingene vei