LENE SVENNING

lene.svenning@lomedia.no

Det var hurramegrundt for Mona Wahl i vår. Da klubbene i Amedia-konsernet skulle avgjøre hvem som skulle bli de to konserntillitsvalgte, var Mona en av kandidatene. Journalistlaget lå an til å beholde sin representant, men om Handel og Kontor skulle ha den andre plassen, betydde det at grafikerne i Fellesforbundet mista sin. Det fant de seg ikke i. Stemningen var alt annet enn god mellom de to klubbene, og det måtte gjennomføres en ny valgrunde. Resultatet ble det samme. Mona Wahl ble valgt, sammen med Eva Stenbro fra Norsk Journalistlag.

– Nå må vi legge denne striden bak oss, og gjøre det beste ut av det. Det er viktig at klubbene samarbeider, sier Mona, som ønsker å representere alle ansatte i Amedia, uavhengig av klubbtilhørighet.

Ungene først

Mona Wahl er langt fra et tilfeldig valg som konserntillitsvalgt.

– Jeg har fått spørsmål om jeg vil stille gjennom flere år, men jeg har prioritert ungene, forteller hun, sittende i en dyprød chesterfieldsofa hjemme i sin egen stue på Lillestrøm.

Hun plasserer halvlitersglasset med vann på bordet, kaffe drikker hun ikke.

– Det er vel det jeg bestandig har villet gjøre, å jobbe for ansattes rettigheter, erkjenner hun.

Nå er døtrene Elin og Line voksne, og har flyttet hjemmefra. Skulle Mona ta på seg et slikt verv, var det nå det kunne skje.

– Jeg har tilpasset yrkeslivet mitt etter ungene, og brukt tida mi på dem. Det har vært viktig for meg, sier hun.

Viktig fellesskap

49-åringen har vært tillitsvalgt i mange år på arbeidsplassen sin, Amedias tjenestesenter på Lillestrøm. I perioder har hun vært klubbleder i bedriften, i andre perioder har hun hatt en mer tilbaketrukket rolle, men hun har alltid vært med i klubbstyret. Medlem i Handel og Kontor ble hun i 1998, da hun begynte å jobbe på regnskapskontoret i Romerikes Blad, en av avisene i Amedia-konsernet. Siden begynte hun å jobbe på konsernets trykkeri på Lillestrøm, før hun altså havna på tjenestesenteret.

– Jeg skjønte fort at A-pressen, som det het den gangen, forholdt seg til klubbene, og at det var lurt å melde seg inn i HK. Å være organisert skaper en rettferdighet som ikke finnes når hver og en skal forhandle for seg. Det er fellesskapet som gagner oss, ikke individet, sier hun.

PÅ TIDE: Det er mange år siden en av de to konserntillitsvalgte i Amedia kom fra HK. Nå er Mona Wahl på plass.

Martin Guttormsen Slørdal

Mona representerer omlag 185 HK-medlemmer som i hovedsak jobber rundt om i de gamle arbeiderpresseavisene. Amedia kjøpte opp Edda-konsernet for noen år siden. I disse avisene er de kontoransatte stort sett medlemmer i YS-forbundet Parat.

– Vi ville vært sterkere om vi sto sammen. Vi vil prøve å få flest mulig av de kontoransatte over i Handel og Kontor. Det er naturlig med en LO-tilhørighet når LO er eier, mener Mona.

Uvant rolle

Den lille chihuahuaen Emma hopper opp i sofaen og opp i fanget på matmora.

– Hun har vokst opp på pulten min, hun, mellom pc-skjermen og tastaturet, sier Mona mykt og stryker Emma over den glatte pelsen.

Emma får ikke lenger være med på kontoret, som nå befinner seg på Amedias hovedkontor i Oslo sentrum. Ofte er Mona ute på reise.

Det nye vervet, som hun utfører på heltid, er svært forskjellig fra jobben hennes.

– Det er veldig uvant, rollen er ny. Jeg kommer fra en hektisk hverdag, nå må jeg føle meg litt fram og finne min plass i systemet. Jeg blir mer sliten i topplokket i denne jobben, erkjenner Mona.

Dette er neppe en enkel tid å være tillitsvalgt på i Amedia. Avisene sliter med å rekruttere nye abonnenter når ungdommen sverger til nettet, og annonseinntektene stuper.

– Vi må få leserne våre til å forstå at de er tjent med å betale for journalistikk på nett. Ønsker vi god journalistikk, må vi også være villig til å betale for den, sier Mona.

Sparekniven er stadig i bruk i Amedia, mange arbeidsplasser har forsvunnet de siste årene. Også på eiersiden kan det synes ustabilt. Telenor, en av de største eierne, vil selge seg ut, mens den andre store eieren, LO, vurderer å selge seg ned.

– At Telenor vil ut er ingen stor nyhet, det har de signalisert lenge. Det som er overraskende er at LO muligens vil selge seg ned. Det håper jeg ikke skjer. De har hele tiden sagt at de vil være en langsiktig eier. Å ha LO i ryggen er en trygghet for oss ansatte, mener den nyvalgte konserntillitsvalgte.

Får Amedia inn en ny eier er Mona opptatt av at den er bevisst på og har forståelse for avisenes samfunnsoppdrag, og at den har respekt for arbeidslivets spilleregler.

Rosa sommer

Mona Wahl har jobbet med lønn og regnskap siden hun var ferdig på videregående skole. Best liker hun å jobbe på lønningskontor.

– Da har du mye kontakt med kollegene. Dessuten holder du deg oppdatert på lovverket og på hvilke regler som gjelder for blant annet permisjoner, ferie og pensjon, sier hun.

Mona har også prøvd andre bransjer. I tre-fire år drev hun sitt eget neglstudio, men sluttet fordi arbeidstiden var lite familievennlig. Interessen må også ha gått over, det er ingen farger å spore på hennes fingre.

«Monas farve- og stilstudio» tilbød også fargeanalyse, den sorten som deler folk opp i fire grupper etter årstidene. Er du for eksempel en «vår», kler du varme, duse farger.

– Hvilken årstid er du?

– Jeg er en sommer, sier Mona.

Dama skinner i sommerfargen rosa, det skal hun ha.

Rekreasjon

Mona Wahl er ingen typisk regnskapsdame, i alle fall hvis vi skal tro en personlighetstest hun og kollegene tok for noen år siden på et jobbseminar.

– Jeg har alltid likt tall, men jeg var vel for kreativt anlagt til å passe inn i A4-formatet på den testen, sier hun.

Mona er nemlig glad i å bruke hendene sine. Det gir utslag på mange vis. Mona har alltid likt å bake. Da den eldste datteren gifta seg i fjor sommer, spurte hun mora om hun kunne bake bryllupskaka. Mona sa ja, meldte seg på kurs, og satte i gang. Kollegene fikk prøvesmake, den ene kaka etter den andre.

– Det skal jo ikke bare se pent ut, det viktigste er at den smaker godt, sier Mona.

Baking er en form for rekreasjon, synes hun. Men først og fremst er det gøy.

Mona bruker også mye av tida si på hagearbeid. Utenfor det hvitmalte huset er det en stor hage, med to terrasser, en hagestue og store staudebed. Plantene er først og fremst valgt ut fra to kriterier; blomstene skal lukte godt – og de må gjerne være i yndlingsfargen rosa.

– Alle problemer forsvinner når jeg holder på i hagen, sier hun.

VIRKETRANG: Mona Wahl ligger ikke på latsida. Hundehold, hagearbeid, baking og oppussing er viktige ingredienser i livet.

Martin Guttormsen Slørdal

Fargeglad

Livet er åpenbart ikke komplett uten firbeinte. Da Mona fikk sin første lønning som 16-åring brukte hun den på å kjøpe en Shetland sheepdog. Siden har hun og familien hatt to rottweilere og ytterligere to Shetland sheepdog – samtidig. Da hundene var borte og ungene hadde flytta ut, bestemte hun og mannen seg for at de ikke skulle ha flere hunder. Det vedtaket ble ikke stående veldig lenge. Da datterens hund fikk valper, var ikke Mona vanskelig å be.

– Men det er et veldig enkelt hundehold. Det er selskap i Emma. Og hver gang jeg kommer hjem, møter jeg noen som er glad for å se meg, smiler hun.

Siden påske har Mona og mannen brukt nesten hver eneste helg i Trysil. Her har de kjøpt et småbruk, og er i full gang med å skrape, pusse og male. Oppussing er nok en interesse. Det som for andre er en utmattende og krevende prosess, er ren rekreasjon for Mona.

– Jeg har sittet med tall hele dagen, oppussing fyller andre behov hos meg, sier hun.

Også på dette området er hun glad i farger. Maken er ikke like glad i det.

– Jeg maler slik han vil, og så maler jeg om etterpå. Han merker det ikke likevel, ler hun.

Kruttønne

49-åringen er født i Leknes i Lofoten, der mora kommer fra. Det tok ikke mange månedene før familien flytta sørover til Hamar, der faren har sitt opphav. Da Mona var seks år, flytta de til Rælingen, i Akershus. Og da Mona var 15 ble hun «i følge med» den ett år eldre Ole Einar fra Lillestrøm. Han var både tøff og kjekk. Mona nøler litt når vi spør om han fremdeles er det.

– Joda, men først og fremst er han vanvittig snill. Mens jeg er ei kruttønne, er han tålmodigheten selv. Det er jo en god egenskap, men jeg kan irritere meg grønn over det. Vi er veldig forskjellige, så knirkefrie har disse 34 årene ikke vært. Men det handler om å gi og ta, og om å snakke sammen, sier hun.

Mona har fått nok et menneske å bry seg om. Barnebarnet Olander på ti måneder er et kjært tilskudd til familien. Selv om hun ser ham titt, kunne det gjerne vært oftere.

– Det passer ikke så veldig godt å være konserntillitsvalgt og bestemor, sier hun.

Denne gangen har hun likevel ikke latt seg stoppe.