JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Martin Guttormsen Slørdal

Med mot i brystet

Kine Smith Larsen er ny leder for organisasjonsavdelingen i LO. Det er ikke den største utfordringen HK-medlemmet har møtt i livet.
30.06.2015
08:58
21.08.2023 17:14

Mange ungdommer opplever LO som veldig gubbete, sa Kine Smith Larsen i et intervju med HK-Nytt for 20 år siden. Da var hun nyansatt ungdomssekretær i LO i Telemark og Vestfold. Nå leder hun LOs organisasjonsavdeling, og mener mye har forandret seg siden den gang. At dagens LO-leder er en kvinne, den andre i rekka, er med på å gjøre gubbe-karakteristikken mindre treffsikker, mener Kine.

– I 1995 hadde vi en markant mannlig leder, Yngve Hågensen, og fokus på «gutta på gølvet». LO er så mye mer. De siste årene har vi fått fram mangfoldet, mener hun.

Det er ikke så mye gubbete over Kine Smith Larsen heller. Hun er ikledd en svart og rød genser i sitt spanske favorittmerke «Desigual» og en baggy olabukse når vi møter henne hjemme i OBOS-tomannsboligen på Kalbakken i Groruddalen i Oslo øst. Håret er rødt, sminken er svart.

Kine kan trygt omtale LO som «vi»: Selv om hun er kliss ny i jobben som leder i organisasjonsavdelingen, hun begynte i jobben 1. mai, er Kine langt fra fersk i LO. Det er her hun har jobbet de siste 20 åra. Alt begynte med en kjip arbeidsgiver og et medlemskap i Handel og Kontor.

Slo arbeidsplassen konkurs

Som nyutdanna diplomøkonom fra BI fikk Kine Smith Larsen jobb hjemme på Notodden, som markedskoordinator i en lokalradio. Hun oppdaget snart at bedriften var i alvorlige økonomiske problemer. Kine meldte seg inn i Handel og Kontor, og ble tillitsvalgt på arbeidsplassen. Enden på visa ble at de organiserte slo bedriften konkurs for å få ut lønna si. Det var en tøff affære for en 23-åring.

– Vi sto ikke alene. Jeg glemmer aldri den støtten vi fikk fra Handel og Kontor. Den opplevelsen har betydd mye for meg. Lysten til å jobbe med faglige rettigheter ble tent, sier hun.

Da stillingen som ungdomssekretær i LO ble utlyst kort tid senere, sto Kine på søkerlista. Og hun fikk altså jobben. To år etter det ble hun ungdomssekretær i LO sentralt, med blant annet hovedansvaret for sommerpatruljen. I en kort periode jobbet hun som rådgiver i arbeids- og næringslivsavdelingen i LO.

Vallas rådgiver

Da Gerd-Liv Valla ble valgt som LO-leder, håndplukket hun Kine som sin personlige rådgiver. I fem år fartet Kine land og strand med LO-lederen. Den perioden ville hun ikke vært foruten.

– Det var utrolig lærerikt, og mye jobbing, sier hun.

Da Kine og mannen Haakon skulle starte prosessen med å adoptere et barn, ville hun ha en jobb som innebar mindre reising.

– Barnevernet skulle komme på besøk for å vurdere oss som foreldre. Jeg synes ikke 150 reisedager i året var et godt kort på hånda, sier Kine og ler.

Ville gå på dagen

I 2006 ble hun administrasjonssjef i LO. Det var Kines rolle da Gerd-Liv Valla gikk av som LO-leder 9. mars 2007, etter en konflikt med medarbeideren Ingunn Yssen, brettet ut i all offentlighet. Det er skrevet flere bøker om dramaet som utspant seg i Folkets Hus, som også avdekket mange konflikter mellom Valla og resten av LO-ledelsen.

– Jeg var veldig uenig i hvordan hun håndterte Yssen-saken, og hadde forberedt meg på å gå på dagen dersom hun ble sittende som leder. Jeg hadde ikke motivasjon til å bygge opp LO igjen med Valla som leder etter krisa, sier Kine som likevel ble i jobben. Til Kines overraskelse valgte Valla å trekke seg som LO-leder.

– Den avgjørelsen sto det respekt av, og det sa jeg til henne også, forteller Kine.

Siden har de ikke vekslet mange ord.

Avdelingslederen mener Valla-konflikten påvirket alle som jobbet i LO.

– Jeg tror det var mye tøffere for de ansatte som ikke var involvert. Medieoppmerksomheten var enorm. Folk forventa at alle som jobbet i LO, enten de satt i ledelsen eller jobbet som renholdere skulle kjenne godt til saken og ha gjort seg opp en mening om den. Jeg vet om kolleger som meldte avbud til selskaper, de orket bare ikke å svare på alle spørsmålene. Det var beintøft, sier Kine.

Smelteverks-tater

Selv om Kine har bodd i Oslo nær sagt halve livet, er det Notodden i Telemark hun anser som sitt hjemsted. Hun kan forøvrig velge og vrake, ettersom hun flyttet ofte i barndommen. Kine er født i Larvik, men har bodd i Årdal, Sheffield i England, Sao Paolo i Brasil, Trondheim, Sunndalsøra, Høyanger, Drammen - og Notodden.

– Jeg er en smelteverks-tater, sier Kine.

– ?

– Faren min jobba med omstillinger i smelteverksbransjen. Når han var ferdig med jobben, dro vi videre, forklarer hun.

Omstillingene tok i gjennomsnitt to år. I løpet av den tida hadde Kine lært seg språket eller dialekten på sitt nye hjemsted. Da familien på snart fire skulle reise ut av Brasil, fikk de problemer. For fireåringen som snakket portugisisk kunne umulig være Smith Larsens datter? Etter hjelp fra norske diplomater, fikk hun være med familien hjem til Norge.

Kine har besøkt mange av stedene hvor hun tidligere har bodd, sammen med ulike LO-delegasjoner.

– Når jeg kommer til Høyanger, har eg problemer med å halde att, sier Kine og slår over på en av sine gamle dialekter.

Men hun «held att». Hun vil nødig at folk skal tro at hun fleiper med dem.

Tjene egne penger

Hvordan er det for en direktørdatter å jobbe i fagbevegelsen?

– Selv om pappa var direktør hadde han en veldig respekt for fagforeninger. Han er en Arbeiderparti-mann. Både han og mamma, som hadde vært tillitsvalgt i et YS-forbund, mente jeg måtte organisere meg da jeg begynte å jobbe etter at jeg var ferdig utdanna, sier hun.

Som ungdom måtte hun tidlig ut i arbeid. Det handlet ikke om penger.

– Foreldrene mine mente at jeg og broren min skulle lære å jobbe og tjene egne penger. Derfor har jeg jobbet siden jeg var 13, forteller Kine.

Partimessig har Kine fulgt sin far. I dag er hun å finne på 10. plass på Arbeiderpartiets liste over kandidater til bydelsutvalget i Grorud foran årets valg.

– Jeg er i utgangspunktet bare listefyll. Men jeg mener at det er viktig å engasjere seg i lokalmiljøet. Selv gjør jeg det i mye større grad etter at jeg fikk barn. Før visste jeg ikke engang hvilken bydel jeg bodde i, ler hun.

Å leve med kreft

Da Kine var ti år og hadde flytta til Notodden, fikk moren hennes konstatert brystkreft, med spredning. Behandling ble igangsatt, og mormoren kom for å ta vare på Kine og broren hennes. Så fikk også mormor brystkreft. Mor og datter var innlagt på Radiumhospitalet, i hver sin etasje. Kine bodde hjemme hos en venninne og familien hennes i flere måneder. Da mormoren døde, skjønte Kine at det var alvor. De voksne hadde jo lovet at det skulle gå bra - og så gjorde det ikke det likevel.

Kines mor levde med kreft i 20 år, de siste sju årene med full spredning, før hun måtte gi tapt.

– Mamma var opptatt av at hver dag er en gave, og av å kunne nyte de gode øyeblikkene. Hun grep livet med begge hender, og lærte meg å ikke utsette ting, sier Kine.

I gode perioder holdt de to foredrag sammen, i regi av Kreftforeningen, om å være rammet av kreft og om å være pårørende. Kines erfaring som pårørende som barn, ungdom og voksen er verdifull.

Også Kines tante fikk brystkreft. I motsetning til sin mor og søster overlevde hun. Det viste seg at denne formen for brystkreft var arvelig. Da Kine var i begynnelsen av 20-årene ble det etter undersøkelser slått fast at risikoen for at hun skulle få brystkreft var hele 80 prosent. Hva gjør det med et menneske å vite det?

– Jeg bestemte meg tidlig for ikke å få egne barn. Jeg var både redd for å videreføre genet, og redd for å bli pårørende igjen. Mamma syntes det var vanskelig at jeg valgte bort biologiske barn, det ga henne skyldfølelse. For meg var det naturlig, sier Kine.

De fleste andre som adopterer barn gjør det fordi de ikke kan få barn på vanlig vis.

– Når jeg snakker med folk jeg ikke kjenner så godt om adopsjon, tar alle det for gitt at jeg har vært igjennom prøverørsbehandling. Men jeg har ikke gått igjennom en slik sorg, sier Kine.

For snart seks år siden dro Kine, ektemannen Haakon og svigermor til Etiopia og hentet den ti måneder gamle datteren Mathea på et barnehjem. Adopsjonsprosessen tok hele fire og et halvt år.

– Det er helt forferdelig. Det er jo ikke sånn at det er mangel på barn som trenger en familie, sier Kine.

Nettopp fordi ventetiden er så lang, har ikke hun og mannen satt seg opp på en ny venteliste.

Fjernet brystene

I dag har Kine en mikroskopisk sjanse til å få brystkreft. Det er fordi hun har fjernet brystene. Da hun som ung jente spurte legene om det var mulig, ble hun avvist.

– Å fjerne unge kvinners friske bryster var for drastisk, mente legene. Men jeg hadde et problem jeg ville løse. Jeg ville kvitte meg med brystene, sier Kine.

I alle år gikk hun til årlig mammografi. Særlig etter at moren hennes døde, synes hun det ble tungt. Bedre ble det ikke da hun ble bedt om å komme hvert halvår.

For fem år siden gjennomførte Kine operasjonen.

– Det var deilig å få gjort det. Det var fantastisk å våkne opp etter operasjonen. Lettelsen var stor for Haakon også, det er beintøft å stå på sidelinja. Han har støttet meg hele veien, sier hun.

Kine har fortalt denne historien tidligere, over flere sider i Verdens Gang, i forbindelse med Kreftforeningens rosa-sløyfe-aksjon for fire år siden.

– Jeg fikk levert blomster på døra fra ukjente som ville takke meg for at jeg sto fram, smiler hun.

For brystkreft er fremdeles litt tabubelagt, mener Kine. Tabuet var større før, da moren ble rammet av sykdommen, men finnes fremdeles i dag.

– Må det være så tabu, da, selv om det handler om kvinnebryst? Med min families sykdomshistorie betød ikke brystene mine så mye for meg, sier hun.

Siden har Kine fått rekonstruert brystene.

200 hopp

Ute i hagen, hvor det er kappet hull i gjerdet og hekken for at Mathea og nabojenta kan få fritt leide, deler løvetanna og trampolinen på plenen. Det er åpenbart ikke hagearbeid som er Kines fremste interesse. Hun krever mer action enn som så. 43-åringen har 200 fallskjermhopp bak seg. Interessen deler hun med mannen, begge er en del av vennegjengen «Sameiet parashuting». På rikssenteret for fallskjermhopping på Rena har familien en campingvogn stående. Hva hun liker best med fallskjermhopping?

– Fritt fall. I 200-250 kilometer i timen. Det er det gøyeste, hevder hun med overbevisning i stemmen.

Enda gøyere er det å kaste seg ut fra et helikopter. Da får du en følelse av vektløshet under rotoren, forteller hun.

Kine er nøye med å understreke at sikkerheten settes i høysetet når sporten utøves. Hun har aldri vært nødt til å løse ut reserveskjermen. Det har alltid gått bra.

– Men jeg har landa i et tre, altså, ler hun.

lene.svenning@lomedia.no

Kine Smith Larsen

Alder: 43 år

Stilling: Leder i LOs organisasjonsavdeling

30.06.2015
08:58
21.08.2023 17:14

Kine Smith Larsen

Alder: 43 år

Stilling: Leder i LOs organisasjonsavdeling