JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Martin Guttormsen Slørdal

Med livet på vent

På Haslemoen transittmottak får asylsøkerne beskyttelse og trygghet. Det bidrar HK-medlem Ben Hjelmervik til.
04.05.2015
15:54
21.08.2023 17:14

I enden av ei lang slette på riksvei 2 i Hedmark, et par mil nord for Flisa, ligger den gamle militærleiren Haslemoen. Gjennom sludd og tåke får vi så vidt øye på et lite hvitt skilt som viser vei inn til leiren. Det er elleve år siden det norske forsvaret forlot stedet. Anlegget ble solgt til private, og i de siste ti årene har det blitt brukt til asylmottak. Eller transittmottak, som det heter, på Haslemoen bor asylsøkerne inntil de får komme på intervju hos Utlendingsdirektoratet (UDI) i Oslo. Etter intervjuet sendes de til ordinære asylmottak. De som får bli i Norge, bosettes så i kommunene.

Stort område

Den gamle leiren består av et tjuetalls bygninger, de fleste er tilknyttet mottaket, som ligger spredt ut over et stort område. Akkurat nå framstår stedet like grått som marsværet. Mesteparten av snøen har gått, men det er fremdeles ikke en spire å se. I andre etasje av administrasjonsbygget venter Ben Hjelmervik. Han er tillitsvalgt for de 29 HK-medlemmene på Haslemoen. Den tidligere bonden har snart seks år på baken som miljøarbeider. Jobben innebærer å bistå beboerne med det de måtte ha behov for.

– Det viktigste er å få en god kjemi med folk, være venner, og prøve å hjelpe dem, sier Ben Hjelmervik.

Han og de andre miljøarbeiderne er ute på området hele dagen, med sine gule vester synes de godt. Hjelmervik har målt med skritteller; daglig tilbakelegger han ei mil på veiene mellom bygningene.

Lang ventetid

Ben Hjelmervik er glad i mennesker, og synes han har en meningsfull jobb. Norge kunne godt gjort mer for mennesker i nød, mener han.

– Vi tar imot 10.000 mennesker i året, Sverige tar imot 100.000. Vi burde ta mer ansvar, sier han.

Akkurat nå bor det 330 asylsøkere fra 30-40 land på Haslemoen, men det er plass til 800. Dette er Nord-Europas største mottak. Det er UDI som bestemmer til hvilket mottak asylsøkerne sendes, og når. En dag i forveien får mottaket beskjed om nye ankomster.

Her på Haslemoen blir asylsøkerne boende i uker og måneder. Mottaksleder Olav Cato Lie mener asylsøkerne må vente altfor lenge før de kommer på intervju hos UDI.

– De burde vært her i fire til åtte uker, men det kan gå fra to til fire måneder. Det har med kapasiteten i UDI å gjøre. De skal selvfølgelig gjøre en grundig jobb, men det er slitsomt å gå og vente. Mange er bekymra for hva som foregår i hjemlandet deres. De har vært igjennom mye, og mange bærer med seg traumer. Asylsøkerne vil gjerne bidra i samfunnet. Vi trenger både hoder og hender, sånn sett er det synd at det tar så lang tid å få behandlet asylsakene, sier Lie.

Drømmer om et liv i sikkerhet

Ben Hjelmervik tar oss med for å vise oss mottaket. På vei mellom kasernene ser vi en mann, hoppende mellom søledammene. Han må dere møte, sier Hjelmervik, og roper ham til seg.

Shams Albarko er fra Syria, som mange av de andre beboerne her, og har vært på Haslemoen i tre måneder. Han flyktet fra det borgerkrigsherjede landet for et halvt år siden. Reisen til Norge gikk via Tyrkia, Hellas, Makedonia, Serbia, Ungarn, Østerrike, Tyskland, Danmark og Sverige. For Albarko var det ikke et alternativ å bli værende i hjemlandet.

– Alt er ødelagt. Du kan ikke leve, jobbe eller studere, det er ikke noe liv der, sier han.

26-åringen måtte avbryte studiene i engelsk litteratur ved universitetet i Aleppo.

– Jeg drømmer om et liv i sikkerhet, om å få en jobb, slik at jeg kan hjelpe familien min. Jeg vet ikke hva som skjer i framtida, sier han.

På Haslemoen går tiden med til å vente.

– Det er lite å gjøre her. Det eneste er å gå i moskeen, sier han, og viser til bønnerommet i aktivitetshuset.

Samme erfaring

Ben vil vise oss huset som blir brukt til møter med de som akkurat har kommet til leiren. På trappa møter vi to kvinner. Med den ene hånda manøvrerer de små trillekofferter, i den andre holder de det de har fått utlevert på møtet; to doruller og en pakke First Price sanitetsbind. Nå er de på vei mot kvinneblokka for å finne rommet sitt.

Innenfor finner vi Masoud Moussazadeh, som akkurat har avsluttet informasjonsmøtet med de som kom i dag. De har kommet rett fra ankomstmottaket i Oslo hvor de har gjennomgått en helsesjekk og fått utdelt klær som passer til det norske klimaet. I dag kom det 13 nye asylsøkere hit, kvinner og menn fra Somalia, Eritrea og Afghanistan.

Moussazadeh er informasjonskonsulent ved Haslemoen. Han er fra Iran, og kom til Norge som asylsøker i 1987. Den gangen bodde han selv på mottak. I dag er han norsk statsborger. Her på Haslemoen har han jobbet i sju år. Mange av de ansatte har selv vært asylsøkere. Den erfaringa, i tillegg til at de kan flere språk, er en viktig kompetanse. Moussazadeh snakker både farsi og tyrkisk, og er utdannet tolk.

– Har asylsøkerne det godt her?

Moussazadeh nøler.

– De har det bedre enn der de kommer fra. Resten er politikk, svarer han.

Slitsomt å vente

Ute møter vi Yousef Alabtah. Han bor på Haslemoen for andre gang. Nå tar han oss med til rommet sitt i andre etasje i en av kasernene. På flytende norsk forteller Alabtah at han er statsløs palestiner fra Syria. Han kom til Norge første gang i 1999, som 17-åring. Ti år senere ble han utvist fra Norge. Nå søker han asyl på grunn av borgerkrigen i Syria.

– Jeg håper jeg får opphold, og at jeg kan hente familien min hit, sier han og viser fram et bilde av de to sønnene sine, den eldste er to år, den yngste sju måneder.

Alabtah venter utålmodig på innkalling til intervju med UDI.

– Det er veldig slitsomt å gå og vente. Hver gang jeg snakker med kona mi på telefonen spør hun om de snart kan komme etter, sier han.

Sendes til Ungarn

Inne i den gamle messa, som nå kalles kantina, er det travelt. HK-medlemmene Supitcha Bakkeborg og Wantanee Rungthanyasatana øser opp dagens lunsj på tallerkener; poteter, grønnsaksblanding og kjøttpudding – halal, selvfølgelig. Det går unna, mange skal ha mat på kort tid. I oppvasken jobber fire asylsøkere på frivillig basis.

Ved døra står to av miljøarbeiderne og deler ut brødskiver og klementiner. Det kan være godt å ha noe mat til senere.

Utenfor trekker en mann oss til side. Med hjelp av en som tolker til engelsk forteller han at han snart skal sendes til Ungarn, landet han var innom før han kom til Norge. Her ble han registrert og tatt fingeravtrykk av. Ifølge Dublin-forordningen, en avtale mellom EU- og EØS-landene, skal asylsøknader behandles i det landet du først blir registrert i. For denne mannens vedkommende er det nettopp Ungarn. Det er han ikke glad for. Ungarns statsminister har varslet at Ungarn skal innføre strenge regler for å stanse asylsøkere. Nå frykter mannen for sin skjebne. Flere kaster seg på, og plutselig vil 20-30 menn fortelle sin historie.

Helsehus

Vi haster videre, Ben Hjelmervik vil vise oss resten av leiren. Vi går inn i aktivitetshuset, som snart skal pusses opp. I ett rom står det et bordtennisbord, et annet fungerer som kirke. I den andre enden av korridoren ligger et bønnerom for muslimer. På biblioteket er bare én av reolene fylt med bøker. I kjelleren finnes det en bruktbutikk. Klærne og skoene er gitt av bygdas folk, forteller Ben, og frivillige asylsøkere driver den.

– Butikken er veldig populær, spesielt blant damene, forteller den HK-tillitsvalgte.

Mange av asylsøkerne bidrar som frivillige. Som takk får de med seg et diplom.

– Beboerne gjør en fantastisk jobb, på kjøkkenet, i kantina, og med renhold. Det er fint å ha noe å drive med, sier han.

I militærleirens gamle postkontor er det nå en barnehage, hvor frivillige og foreldre tilbringer tid med barna. Akkurat nå er det 35 personer under 18 år i leiren. Her er det ikke noe tilbud om skole, beboerne skal snart videre.

Like ved administrasjonshuset ligger helsehuset. Her kan asylsøkerne treffe helsesøster, en lege er her to ganger i uka. I andre etasje ligger et lite kjøkken, trimrom og oppholdsrom, forbeholdt kvinnene.

Anbudsregime

Nylig har de nær 50 ansatte på Haslemoen fått en ny arbeidsgiver. Fram til 1. februar i år var det selskapet Hero, den største aktøren i denne sektoren, som drev mottaket, så overtok Norsk Folkehjelp. Driften av alle asylmottak i Norge legges ut på anbud. Denne gangen var det Norsk Folkehjelp som vant anbudet her. Organisasjonen driver også sju andre asylmottak.

– At driften av asylmottak settes ut på anbud, er et politisk spørsmål. Det er UDI som beskriver anbudet, og de som driver i bransjen byr på det. Norsk Folkehjelp har hatt en større diskusjon om de skal fortsette å drive i bransjen, for de mener standarden er for dårlig, sier mottaksleder Olav Cato Lie.

Han forteller at Norsk Folkehjelp har bestemt seg for å fortsette, med mål om å bedre tilbudet til asylsøkerne.

På Haslemoen bor asylsøkerne slik rekruttene i militærleiren gjorde før, på seksmannsrom fordelt på fire kaserner. 65-70 mennesker deler på fire dusjer og fire doer. En av kasernene er forbeholdt kvinner og barn.

– Standarden er ikke god nok. Her er det ikke mye plass til privatliv, sier Lie.

Nedbemanning

Overtakelsen får også følger for de ansatte. Nå skal det omorganiseres og nedbemannes på mottaket.

– Aktørene vinner på økonomi. Tilbudet fra Norsk Folkehjelp er basert på færre ansatte, konstaterer Olav Cato Lie.

Alle ansatte på Haslemoen får fortsette i jobben, men fire får reduserte stillinger. Bemanningsplanen endres. Tillitsvalgt Ben Hjelmervik vil ikke uttale seg om dette til HK-Nytt.

Det er mye nytt å forholde seg til etter at Norsk Folkehjelp tok over driften, også for de ansatte. Og for den tillitsvalgte.

lene.svenning@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no

04.05.2015
15:54
21.08.2023 17:14