JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Martin Guttormsen Slørdal

Bloggesjaueren

I ett år har Silje Josten Kjosbakken skrevet om bryggesjauernes faglige rettigheter. Så oppdaget hun at hun var gratispassasjer.
26.01.2015
09:38
21.08.2023 17:14

lene.svenning@lomedia.no

Silje Josten Kjosbakken bor langt fra havet. Gjennom tettstedet Rånåsfoss i Akershus renner imidlertid Glomma, som er en forutsetning for det eneste som stedet så langt er kjent for; kraftstasjonen.

I en rosa tomannsbolig i byggefeltet på østsiden av elva holder hun, bryggesjaueren Roar og de to barna deres til. Rommene er malt i duse farger, en bukett hvite tulipaner står i en vase på det rustikke spisebordet, og hele tre av Marianne Aulies vekselvis utskjelte og skattede «Klovn»-malerier henger på veggene. En kasse lego og en dukkevogn avslører at det bor små folk i huset.

Hisset seg opp

Det var i fjor vår hun tok fyr. Lenge hadde Silje Kjosbakken ergret seg over at havnearbeiderne, eller bryggesjauerne som de også kalles, ble framstilt i et dårlig lys. Så skrev direktøren i Oslo Havn et leserinnlegg i Aftenposten hvor hun hevdet at havnearbeiderne hadde verdens dyreste lunsj, fordi hele havna står stille når denne yrkesgruppa spiser matpakka si. Produksjonsstoppene koster skjorta, hevdet direktøren.

Silje Kjosbakken freste i kommentarfeltet og på Facebook, for dette var ikke sant, mente hun. Det er logistikken i hele havna som ikke er optimal, det er ikke bryggesjauernes skyld at arbeidet stopper opp. Det ble skrevet flere avisartikler om havnearbeiderne og driften av Oslo Havn i de nærmeste månedene. Kjosbakken mente havnearbeiderne ble fullstendig overkjørt, og at de ikke fikk komme til orde. Hun bestemte seg for å opprette en blogg for å imøtegå påstandene i artiklene.

Bryggesjauerfrue.no så dagens lys. Her skriver hun om bryggesjauernes syn på havnestriden, lenker til artikler og kommenter dem. Flere hundre følger bloggen, og deler og kommenterer innleggene hennes på sosiale medier. Bryggesjauerfrue har også en profil på Facebook, med mer enn 2.000 følgere.

– Jeg er prinsippfast og gir meg ikke i diskusjoner. Jeg har alltid rett og kan ikke tape ansikt, ler hun.

Stolt frue

Kjosbakken mener havnearbeiderne blir framstilt som ineffektive, late og overbetalte. Det finner frua seg ikke i.

– Oslo Havn prøver på vegne av arbeidsgiverne å kvitte seg med organiserte forhold i havna, og erstatte havnearbeiderne med billigere arbeidskraft, altså at mannskapet på båtene skal ta over arbeidet deres. Det er verken mulig eller smart. Mye av havnearbeidernes arbeid foregår manuelt, og de skal ivareta sikkerheten, sier hun og ser inntrengende på oss fra sofaen.

Silje Kjosbakken er stolt av at mannen hennes er havnearbeider. Hvorfor det?

– De er så få, bare 350 stykker i hele landet, likevel klarer de å vise slik motstand. Det står det respekt av. Og Roar er med på å laste varer inn til Norge, det synes jeg er kjempespennende, sier hun.

Men myten om bryggesjauerne som en gjeng med langfingrede alkoholikere med en hang til stygt språk henger igjen, mener hun. Det er hun ikke glad for.

– De er helt vanlige mennesker, gode mannfolk som er stolte av den jobben de gjør. Vi må bli litt flinkere til å sette pris på arbeidsfolk i dette landet, sier Kjosbakken.

Krevende skriving

Det er krevende å ha en blogg. Da Kjosbakken startet sin var hun i mammapermisjon, og skrev da vesle Sander lå og sov. Nå går ettåringen i barnehage, sammen med storesøster Aurora på tre. Med levering og henting av barn og køkjøring til og fra jobben i Oslo må hun tidlig ut og er seint hjemme. Roar kan hun ikke stole på (du skal snart få vite hvorfor). Derfor er det vanskelig å finne tid og rom til å skrive.

– Det forplikter å ha en blogg. Det er alltid noe jeg skulle ha skrevet, noe jeg skulle ha sjekket, andre jeg skulle ha ringt. Noen ganger angrer jeg på at jeg begynte. Men jeg har forventninger til meg selv, det har også andre. Jeg føler at det har blitt et ansvar, sier hun.

Silje Kjosbakken tar ikke lett på bloggingen.

– Jeg har alltid tenkt at jeg ikke kan skrive. Jeg har mye på hjertet, men synes det er vanskelig å formulere meg. Derfor bruker jeg lang tid på å skrive, sier hun.

Bryllupsfotograf

Å fotografere faller henne langt lettere. For noen år siden kjøpte Kjosbakken seg et speilreflekskamera. Så ble hun hekta. Hun fikk leie plass i et fotostudio i Ski, ikke langt fra der hun bodde den gangen. Der ga hun seg baby- og bryllupsfotografering i vold. Det har hun sluttet med.

– Jeg er fortsatt veldig glad i å ta bilder, men det har blitt lite av det siden jeg fikk minstemann, sier hun og gløtter opp på veggen bak seg. Der henger det portretter av dattera og Roars to sønner - det manglende bildet av det yngste barnet står som et vitnesbyrd over et travelt liv.

Det var forøvrig ønsket om å bo nærmere guttene på 16 og 12 år som gjorde at hun og mannen flyttet til hans hjemsted. Hun trives her nå, men det var ikke like lett i begynnelsen.

– Første gangen jeg tok av E6 inn mot Rånåsfoss etter at vi hadde flyttet hit, rant tårene. Hva er det jeg har gjort, tenkte jeg.

Kjenner havna

Silje Kjosbakken kan synes som en usedvanlig lojal kone som engasjerer seg så sterkt i en konflikt på mannens arbeidsplass. Det er hun sikkert, men hun har også inngående kunnskap om hvordan arbeidet i Oslo Havn foregår. Det har hun skaffet seg på egen hånd. Kjosbakken jobber nemlig i shippingbransjen. Hennes nåværende arbeidsgiver, rederiet Hyundai Merchant Marine, holder riktignok til i Nydalen i Oslo, men i flere år jobbet Kjosbakken som agent for små containerskip i havna i Oslo. I en kort periode hadde hun også fysisk arbeid i havna, hun pakket containere - eller stuffet og strippet dem, som det heter på fagspråket.

– Slik kjenner jeg både terminologien i havna og måten havnearbeiderne jobber på, og derfor forsto jeg at det var mange løgner ute og gikk, sier hun.

Og det var nettopp på havna at Kjosbakken møtte sin bryggesjauer. De spiste lunsj i den samme kantina.

– Det er noe med arbeidsfolk, sier hun og smiler skjelmsk.

Gratispassasjer

Det er ikke bare i Oslo Havn at havnearbeiderne kjemper for jobbene sine. Havnearbeiderne i Norge, med Norsk Transportarbeiderforbund i ryggen, fører også en kamp om å få opprettet tariffavtale ved Risavika Havn i Stavanger. Havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen har vært ute i sympatistreik i mer enn et år. Men dette var ikke noe som opptok Kjosbakken da hun startet å blogge.

– Fagforeninger og tariffavtaler var fjernt for meg, jeg var bare opptatt av Oslo Havn, sier hun.

Det har endret seg. Nå skriver hun også om streikene i Tromsø og Mosjøen. Konflikten har fått frua til å reflektere over sin egen situasjon som arbeidstaker.

– Jeg skjønner nå at jeg har vært gratispassasjer. Det er lett å ta arbeidsmiljøloven, ferie og mammaperm for gitt. Dessuten har jeg sett hvor sterkt og viktig samholdet i en fagforening er i en slik situasjon, sier hun.

Derfor har Kjosbakken meldt seg inn i Handel og Kontor, så langt som den eneste på arbeidsplassen. Hun håper det kan bli flere.

– Det er tøffe tider i bransjen. Trusselen om nedbemanning og outsourcing henger over oss, og en del av arbeidet vårt er allerede satt ut til India, forteller hun.

Frossenfisk og maskindeler

I sitt daglige virke i rederiet booker kontormedarbeider Kjosbakken last fra Norge til USA og det fjerne Østen. Rederiet har containere de tilbyr kundene. Frossenfisk fra Vestlandet og maskindeler til verft i Asia utgjør store deler av godset hun sørger for å få transportert ut av landet. Det var tilfeldig at nettopp shipping skulle bli hennes karrierevei. Tilfeldig var det også at hun fant på å søke på «shipping and logistics» på Merkantilt Institutt. Det angrer hun ikke på.

– Shipping er både spennende og gøy. Mange tenker ikke over hvor klærne og møblene kommer fra, men de har som regel vært innom Oslo Havn. I den jobben jeg har, får jeg et bilde av hva som går inn og ut av havna, sier hun.

Frueforening

Nylig stiftet Kjosbakken og fjorten andre damer fra ulike steder i landet «Bryggesjauerfrueforeningen». Ikke alle har vært like engasjert i selve saken som Kjosbakken, men de har mye til felles, mener hun.

– Trakasseringen og fremstillingen av havnearbeiderne rammer flere enn bryggesjauerne. Familiene, konene og samboerne merker det også. Det er vondt å se på. Vi føler at de blir mobba, og det går ut over oss også, sier Kjosbakken, som ble valgt inn i styret i foreningen.

Havnearbeiderne har ikke faste arbeidstider, men må stille på jobb når båter skal lastes og losses, om det skjer tidlig eller seint. (Skjønner?) Det får innvirkning på familielivet.

– Selv om vi fruene er veldig forskjellige, har vi til felles at vi lever med havnearbeidere. Det betyr blant annet at vi må ha åtte-til-fire-jobber for å få hverdagen med barn til å gå rundt, forklarer hun.

Selv må Silje alltid ta forbehold om at Roar kan delta eller være hjemme, enten det dreier seg om henting og bringing av unger, arrangementer eller selskapeligheter. Hun kunne gjerne tenke seg å begynne å spille håndball igjen, men det er vanskelig å få til.

– Det går ikke an å planlegge noe. Det er plagsomt av og til, men vi har valgt det selv, sier bryggesjauerfrua.

– Stemmer det at du ikke er gift?

– Ja! Navnet «bryggersjauerfrue» spiller selvfølgelig på «fotballfrue»-bloggen, men det er veldig lite glamorøst ved livet mitt. Ikke har jeg drømt om et stort og hvitt kirkebryllup heller, men jeg kaller meg frue likevel, sier hun.

Oppmerksomhet

Havnearbeiderne har visst å sette pris på bryggesjauerfrua. I fjor ble hun som en av to kåret til årets bryggesjauersupporter under fagforeningas 100-årsjubileum. Hun har blitt intervjuet av store og små medier.

– Jeg liker ikke så mye oppmerksomhet, innrømmer hun.

Kjosbakken mener likevel at hun har blitt tøffere av det.

– Jeg har blitt mer selvsikker. 98 prosent av tilbakemeldingene jeg får på bloggen er positive. Til og med styrelederen i Oslo Havn kom bort til meg og sa at han leser bloggen, ler hun.

Det skjedde under en støttemarkering for havnearbeiderne i fjor. Det hindret ikke Kjosbakken i å gi styrelederen det glatte lag fra
talerstolen minutter etterpå.

Gir seg ikke

Bloggen har hatt sin misjon, mener Kjosbakken.

– De verste angrepene på havnearbeiderne har stoppa. Journalister tar kontakt med meg når noe skjer, sier hun.

Mange følger bloggen hennes, det samme gjelder Facebook-sida hennes.

– Det har vært utrolig slitsomt, men jeg kan ikke gi meg nå.

– Hvor lenge skal du holde på å blogge?

– Til vi har vunnet.

Silje Josten Kjosbakken

Alder: 34 år

Stilling: Kontormedarbeider i Hyundai Merchant Marine

26.01.2015
09:38
21.08.2023 17:14

Silje Josten Kjosbakken

Alder: 34 år

Stilling: Kontormedarbeider i Hyundai Merchant Marine