Lene Svenning (tekst)

Martin G. Slørdal (foto)

Ta med deg badedrakten, oppfordrer Margit Glomm da vi gjør avtale om et portrettintervju hjemme hos henne.

Hun kan friste med et basseng der hjemme i fasjonable Holmenkollåsen i hovedstaden. Vi biter på.

De aller fleste i Norge har ferie, men det har ikke forhandlingslederen i Handel og Kontor tid til. Hun tar imot HK-Nytt i den romslige leiligheten som hun deler med sin danske ektefelle Peter. Hjemmet er møblert med dansk design og persiske tepper, her er lyse møbler og rene flater, og rommene lyses opp av klassiske lamper. Langs en vegg i stua står en BBB-reol, fylt opp av bøker, veggene er dekket med kunst, flere av dem signert kjente norske kunstnere, som også er Margits venner.

Bok i magen

Det er 39 år siden Margit Glomm ble ansatt som distriktssekretær i Handel og Kontor. 1. oktober i år går hun av med pensjon, 70 år gammel. Det er en dag hun slett ikke har sett fram til. For hva skal dette arbeidsjernet bruke dagene på?

– Jeg har gått og gruet meg litt. Jeg liker jo å være i farta, få ting til å skje og å bruke hodet. Fra den ene dagen til den andre er arbeidslivet ferdig, sier hun en anelse betuttet.

Folk hun kjenner har prøvd å trøste med at hun kan reise, slik andre pensjonister gjør. Margit parerer med at hun allerede har sett store deler av verden.

Nå ser hun imidlertid litt lysere på den nye tilværelsen. For Margit ruger på et prosjekt: Hun vil skrive bok. Den skal handle om kvinnenes plass i HK opp i gjennom historien. Hun synes ikke den er godt nok belyst. Kanskje vil boka bli utvidet til å handle om kvinner i hele fagbevegelsen.

– Mye av historien ligger jo her, sier hun og tapper pekefingeren mot det hvite håret.

Kaster ikke

På kontoret hennes i Folkets Hus ligger stabel på stabel med dokumenter. Observante tillitsvalgte som har møtt Margit Glomm på konferanser bør ha lagt merke til at hun gjerne har med seg flere kolli med papirer. Får hun spørsmål om en sak, ny eller gammel, vet hun nøyaktig hvor dokumentene befinner seg. Margit kaster ikke ting i tide og utide. Heller ikke på hjemmebane. Da hun og Peter flyttet fra eneboligen på godt over 300 kvadratmeter litt lenger opp i åsen til leiligheten på 120 for noen år siden, leide de hele fire lagre til det de ikke fikk plass til. Mange av tingene ble riktignok beholdt i påvente av at de skulle kjøpe seg et hus i Danmark. Da det ble gjort, var det bare å sende innholdet i lagrene sørover. Der er ikke alt pakket ut, og fremdeles leier paret et lager i Oslo.

– Jeg pleier å vite hvor jeg har ting, men det gjør jeg ikke nå, sier Margit og tørker panna med et lommetørkle.

Det er lummert i Oslo i dag, verandadøra står på vidt gap. En hvit dis ligger over fjorden som kan skimtes mellom trærne på naboeiendommen.

Cuba og USA

Margit Glomm er født i Oslo. Da hun var fire år gammel flyttet familien til Cuba, hvor faren var såkalt chargé d’affaires, diplomatisk utsending. Der ble de til hun var sju år gammel, så flyttet familien til Ålesund. Selv om dialekten er noe avslepen, avslører den at nettopp jugendbyen er hjembyen hennes.

– Jeg regner meg som sunnmøring, selv om jeg ikke har noen slektninger der, sier Glomm, som har bodd mesteparten av livet i hovedstaden.

Allerede som 17-åring tok hun amerikabåten til USA, for å være au pair. Det ville hun av flere grunner: Moren var amerikansk, og bestefaren og resten av morens familie bodde på den andre siden av Atlanteren. Ungjentas oppgave i advokathjemmet i Litchfield i Conneticut var å passe ei jente på 15 år, slik at foreldrene hennes kunne gjøre det de heller hadde lyst til. Det var her hun lærte å lage mat, da hun gikk i hælene på fruen i huset, som var litt av en gourmet. Matlaging er hun fremdeles god til, selv om hun innrømmer at det er Peter som lager det meste av maten nå. En sommer jobbet hun på en ranch i delstaten Wyoming, som også tok imot turister.

Kosmetolog og flyvertinne

Da Margit kom hjem til Norge, tok hun utdannelse som kosmetolog. Etterpå fikk hun jobb i en hudpleiesalong på Bislett, men det trivdes hun slett ikke med. Jobben besto også i å selge hudpleieprodukter.

– Jeg følte at jeg prakket på folk ting de ikke hadde bruk for. Det var ingen god følelse, sier hun.

Så søkte hun og fikk jobb som flyvertinne og senere purser i det amerikanske flyselskapet Pan Am. Hun var stasjonert i New York, og fløy til og fra Sør-Amerika og de karibiske øyene. Høsten før hun reiste møtte hun imidlertid han som skulle bli hennes første ektemann, filmskaperen Lasse Glomm. Men Margit fulgte sine egne planer og reiste til USA. To år senere vendte hun hjem igjen, og giftet seg med ham hun fremdeles bærer etternavnet til. Det gjør forøvrig også datteren Anna, selv om det er Peter som er faren hennes.

– Jeg beholdt navnet, for det var Margit Glomm jeg var blitt kjent som. Da Anna ble født, var ikke jeg og Peter gift, og da var det slik at barnet fikk mors navn, forklarer hun.

Gift ble de for fem år siden, etter at Margit hadde lest det som sto i liten skrift i forsikringspapirene sine. Det kan lønne seg å ha papirene i orden.

Fagorganisert

Etter en kort periode som servitør på en av Oslos uterestauranter, begynte hun å jobbe på billettkontoret til flyselskapet Braathens Safe på Fornebu. Ingen av de bakkeansatte var fagorganisert. Unge Glomm syntes hun tjente for lite, og ba sjefen om lønnspålegg. Det fikk hun, sammen med en beskjed om ikke å si det til noen av kollegene sine. Det fikk henne til å våkne. Hun fortalte om lønnspålegget til kollegene, og snart ble de enige om å melde seg inn i Handel og Kontor. Det ble etablert en tariffavtale mellom HK og Braathens, Glomm ble klubbleder, og etterhvert ble hun leder i den landsomfattende HK-foreningen Luftfartens Funksjonærforening. Denne foreningen brøt senere ut av HK og LO, men det var etter Glomms tid.

Margit Glomm hadde vært fagorganisert tidligere, da hun jobbet i Pan Am. Men medlemskap i det amerikanske forbundet var påkrevd for å få jobb, så et veldig bevisst forhold til å være fagorganisert hadde hun ikke på den tiden.

I kunstnermiljø

Margit Glomm vanket i radikale kulturelle kretser seint på 60-tallet og tidlig på 70-tallet. Omgangsvennene var medlemmene i den såkalte Gras-gruppa, som blant annet besto av malerne Anders Kjær, Per Kleiva og Willibald Storn. Margit og Lasse Glomm bodde i porterboligen til Aschehoug-villaen i Drammensveien. Her ble det drukket litervis med te før vennene satte kursen mot det sagnomsuste utestedet Club 7.

Selv om Margit Glomm ikke mener tilnavnet «Røde Margit» passer henne veldig godt, var dette ei tid hvor også hun ble politisk rød.

– Vennekretsen var på den radikale siden, slik kunstnermiljøet var, og kanskje er, sier hun.

Men ekteparet Glomm gled fra hverandre, som det heter, og på en konferanse på Universitetet i Århus møtte hun IT-mannen Peter Jensen. Margit dro hjem og sa at hun ville skilles. Det tidligere ekteparet var likevel omgangsvenner til Lasse Glomm døde i 1996.

Kvinnekamp

Det var verken som au pair, kosmetolog, flyvertinne eller som Braathens-ansatt at Glomm ble spesielt engasjert i kvinners situasjon, selv om det også var et tema i forhandlinger med sjefene i flyselskapet.

– Da vi stilte krav om fri for å følge barn i barnehagen de første dagene, ble vi ledd ut av mannfolka på den andre siden av bordet. Vi begynte i det små å stille krav i likestillingens navn, sier hun.

Det var først etter at hun ble ansatt i Handel og Kontor i 1975, det internasjonale kvinneåret, at hun for alvor ble engasjert i kvinnekamp.

– Jeg begynte å jobbe med varehandelen, og fikk helt kultursjokk. Kvinner ble behandlet som skitt og ingenting. De ble styrt av mannfolk, som hadde null respekt for kvinner, og de ble herset med på jobben. Det var jeg ikke vant til. Jeg fant ut at om det skulle være noen vits i å jobbe i HK, måtte jeg være aktiv i kvinnespørsmål, sier hun.

Men det var det ikke alle som satte like stor pris på. På HK-landsmøtet i 1976 tok hun initiativet til å samle de kvinnelige delegatene til et lunsjmøte, for blant annet å diskutere et forslag om kjønnskvotering til forbundets organer. Det ble tatt ille opp av kollegene i HK, forteller Margit. Den slags fraksjonsvirksomhet ville de ha seg frabedt. Under landsmøtefesten ba en kollega henne bli med ut på gangen.

– Jeg ante fred og ingen fare da han klistret meg opp til veggen, tok kvelertak på meg og sa «Vi skal knuse deg!»

Nå ler hun litt av det, men den gangen var det langt fra morsomt.

– Jeg syntes det var fryktelig ekkelt. Å være kvinnesakskvinne provoserte veldig, sier hun.

Margit Glomm lot seg ikke vippe av pinnen. På tross av motstand ble hun senere ansatt som avdelingsleder, i den tidligere handelsseksjonen, i virksomhetsavdelingen, og i dagens forhandlingsavdeling i forbundet. I dag er hun svært godt likt som sjef.

Politiker

Glomm engasjerte seg også i kvinnespørsmål på arenaer utenfor Handel og Kontor. Da Oslo faglige samorganisasjon på 70-tallet ville legge ned kvinnenemnda og erstatte den med et familiepolitisk utvalg, var Margit Glomm en av dem som protesterte. Det hjalp ikke. Dermed stiftet hun og andre kvinner Oslo faglige kvinnebevegelse. Organisasjonen var uavhengig av LO, men var for LO-medlemmer, og eksisterte i omlag ti år.

Denne historien skal hun skrive om i boka si. Den har hun allerede dokumentert. I 1982 bidro hun i boka: «Faglig kvinnepolitikk - hvor går LO?», sammen med flere andre.

– Den boka ble tiet i hjel, mener Glomm.

Margit Glomm har også vært politiker i Oslo. I tolv år, fra 1983 til 1995, satt hun i Oslo bystyre for Arbeiderpartiet. Det var kvinnebevegelsen i partiet som var hennes plattform.

Endret forbund

Handel og Kontor har forandret seg kraftig på de 39 årene Margit Glomm har vært ansatt i forbundet. I 1984 ble det ansatt mange kvinner. Dét betød mye, mener hun.

– Det ble mye mer åpent, det gikk an å snakke om kvinner og kvinners vilkår. Siden ble det ansatt en del yngre menn, som ikke hadde den samme gammeldagse holdningen til kvinner. Noen av kollegene var det lett å tråkke på tærne, og man skulle ikke tro man var noe, sier hun.

Hva synes Glomm om det forbundet hun er i ferd med å forlate?

– Jeg skulle ønske vi var dobbelt så store - det er meg en gåte at vi ikke er det. For å få til det må det være en stab som drar sammen. Slik har det ikke alltid vært, sier Margit.

Hun er kritisk til hvordan de sju regionkontorene drives i dag.

– HK har utviklet en kultur hvor regionkontorene har fått lov til å styre seg selv i altfor stor grad. Alle vil egentlig dra sammen, men når det kommer til stykket er regionene som nes med hver sin konge, sier hun.

Det får imidlertid bli HKs egen hodepine i framtida. Nå begynner Glomm et nytt liv. Det skal blant annet tilbringes i huset i Peters hjemby Middelfart på Fyn.

– Peter påstår at vi har blitt enige om å flytte til Danmark når jeg blir pensjonist, men det kan jeg ikke huske, sier hun.

Badedraktene våre forblir tørre, Margit må på jobb. Hun er ikke klar for å legge inn årene riktig ennå.

lene.svenning@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no