Eva Ler Nilsen (tekst)

eva.ler.nilsen@lomedia.no

Martin G. Slørdal (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Nørdre Prestgard ligger midt i dalføret i Skjåk, omkranset av store jorder. På det velholdte tunet står traktorene linet opp, firehjulingene likeså. Det er tre hus på tomta, i tillegg til et stort fjøs. Småkalvene står ute og er litt skeptiske til ukjente på besøk. De følger nøye med. Det er ingen andre å se denne onsdags morgenen. Men så:

– Velkommen! Stig på!

Laila Arnestuen roper oss inn i våningshuset.

To jobber

Gården er liten målt på landsbasis, men rimelig stor sammenlignet med de andre gårdene i fjellkommunen Skjåk. Familien på seks deler gårdstun med Lailas svigerfamilie, 90 okser, fire katter og for tiden fem kattunger. Eiendommen er stor og inkluderer i tillegg til dyrket mark, et vannmagasin på fjellet og et stort jaktvall med både elg, hjort og rådyr. Men verken jakt eller avl til kjøttproduksjon alene kan brødfø familien. Husbonden må spe på økonomien med småjobber for andre, Laila har sin hovedjobb noen kilometer unna, på Prix Skeimo.

– Jeg er ikke først og fremst bonde, jeg er butikkmedarbeider. Det er det som er jobben min. Gardkjerring ble jeg etter at jeg traff han her, sier hun og titter bort på samboer Tor Inge Bårdseng som har satt seg ved kjøkkenbordet. Det er tid for mange kopper kaffe, smultringer og kringle, samt litt preik om landbrukspolitikk med HK-Nytt.

Bondeaksjoner

På vei oppover Gudbrandsdalen passerte vi mange av dem, plakater, fareskilt og høyballer med klare budskap fra bøndene; «Norsk mat, ja takk», «Din mat, vår framtid», «Mer til landbruket».

Det er bare et par uker siden tusenvis av sinte bønder marsjerte i Oslos gater i protest mot regjeringens tilbud i de årlige landbruksforhandlingene. Bøndene er kritiske til politikken som føres, den er avgjørende for om de kan drive videre eller ikke. I år syntes de tilbudet var latterlig lavt og mobiliserte stort for å ta til motmæle. Etter demonstrasjonene plusset landbruksministeren på 250 millioner kroner i subsidiepotten, men det er ikke nok for å blidgjøre paret på den gamle prestegården fra 1752.

Levende bygder

Samboerne er skeptiske til den retningen norsk landbrukspolitikk ser ut til å ta. Laila sier hun er litt skremt over uttalelsene til ministeren fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug.

– Hun vil jo gjerne sentralisere alt og lage stordrift. Hvordan skal det gå med bygdene da, spør hun.

Mannen Tor Inge frykter det vil bety fabrikkmelking, dårligere velferd for dyra og et farvel til små og mellomstore gårder. Kongstanken om storgårder og sentralisert drift er ikke mulig å få til i ei fjellbygd som deres egen. Samboerparet synes regjeringens landbrukspolitikk står i skarp kontrast til det politiske ønsket om et levende distrikts-Norge.

– Man må ha lys i vinduene på bygdene, folk må se drift, det må være velholdt og verdt et besøk, mener de.

Dørene på deres gård er alltid åpne, også for turister som har lyst til å ta en titt og slå av en prat.

– Det er hyggelig når noen stikker innom. Vi har hatt mange nasjonaliteter her på tunet, sier Laila.

Tre til fire ganger i året kommer det en stor bil til gårds. Den henter dyr som skal til slakting. Det felles ingen tårer, verken hos store eller små, disse dagene. Barna er nøye innviet i livets gang og at kjøttdeigen ikke er noe som kommer i kjøledisken på butikken av seg selv.

– Vi driver med dette for at andre skal få mat, det er ikke så trist, sier Laila og ler.

Slitsomme, men gode dager

Nabogården er til salgs. Der er det ingen arvinger som vil overta. Det er ikke lenger gitt at den yngre generasjonen vil odle og holde liv i bygdene. I familien Arnestuen/Bårdseng håper de det er hold i 12-åringens iver etter å bli bonde. Sønnen var med faren og gikk i demonstrasjonstoget i Oslo. Det var stas.

– Han er veldig ivrig og veldig bestemt på at han skal drive denne gården videre. Det blir spennende å se hva det blir til. Han må nok uansett basere seg på å tenke nytt, sier Laila.

– Kanskje han kan slå seg opp på gårdsturisme? Eller kan det være lurt å kombinere det med en annen utdanning? Kanskje innenfor økonomi? Han er jo så glad i tall. Mor og far tenker høyt.

Uansett hva barna velger vil de støtte dem. Men det er viktig å framsnakke bondeyrket, mener de. Bekymringer for rammebetingelser, kvoter og lønnsomhet er ikke et tema rundt matbordet her i gården. De vil ikke at småørene skal ta del i det.

– Vi vil ikke svartmale, men heller se på det positive. Selvfølgelig har vi det travelt i perioder, som i våronn og slått. Da går det i ett, og vi kan bare glemme å se på klokka. Jobben må gjøres. Man blir heller ikke rik av å drive i vår skala, men så er det mange rolige, fine, gode dager på en gård også, understreker Laila.

Turboliv

Hun tar gjerne fjøsstellet før hun går på jobb, det er ikke noe stress. Når hun kommer hjem igjen er det nye oppgaver som venter, med fjøs, hus og heim. Laila er ikke redd for å ta i et tak, snarere er det en livsstil. Å sitte i ro er ikke hennes favorittøvelse. Da må hun i så fall ha håndarbeid i fanget. Den fingernemme damen har nemlig ikke få jern i ilden; hun syr, strikker, hekler og broderer. Det er ikke uten grunn at lederen av det lokale husflidslaget heter nettopp Laila Arnestuen.

Laila har også tatt opp konkurransen med den landskjente Selbu-votten. Skjåk-votten produseres for fullt i alle mulige størrelser. Motivet har svigerfar tegnet og sammen vant de konkurransen om å lage den offisielle votten fra bygda.

45-åringen er også en ettertraktet kakebaker. Hun tryller fram velsmakende festkaker med de mest fantasifulle marsipandekorasjoner til alle mulige anledninger for skjåkværene.

Og glemte vi å nevne at hun har tegnet huset de bor i, sammen med arkitekten?

Dette kan hun. Laila har vært kreativ så lenge hun kan huske. Oppvokst på et småbruk like ved, men med en storebror som odelsgutt, la Laila andre framtidsplaner. Hun dro til Lillehammer og startet på utdanning innenfor den store hobbyen søm. Målet var å bli håndarbeidslærer, men gryende kjærlighet og en graviditet satte en stopper for dette. Den unge mora reiste tilbake til hjembygda og til jobb på det lokale samvirkelaget. Hun har ikke angret en dag. Etter noen år som alenemor fikk hun opp øynene for gutten fra parallellklassen gjennom alle år.

Ikke noe sjefsemne

Laila liker kombinasjonen mellom gårdslivet og jobben på Prix.

– Det er så sosialt på jobben, jeg liker å treffe folk. Det er variert arbeid og ingen dag er lik, sier hun.

45-åringen har jobbet på butikken siden 1992, og er veteranen på jobb. Hun er den med lengst fartstid og som kan jobben til fingerspissene. Men det gir ikke Laila noen grunn til å ta jobben lett. Hun er ikke på jobb kun for å motta lønn, som hun kaller det.

– Jeg drar dit for å gjøre et skikkelig dagsverk, jeg vil yte hver eneste dag.

Laila har hatt to sjefer i løpet av sin tid i den lokale Coop-en. Om hun har tenkt tanken på selv å bli sjef?

– Ikke i det hele tatt. Ikke en gang nestleder ville jeg vært. Da vet jeg at jeg ville fått skuldrene opp under øra. Det vil jeg ikke, sier hun.

Laila har også valgt bort en mulig karriere i Handel og Kontor. Hun har vært tillitsvalgt på jobben i et par runder og deltatt på flere kurs og konferanser i HK-regi. Hun vet at hun ville blitt veldig engasjert om hun gikk skikkelig i gang med fagforeningsarbeid.

– Men jeg har rett og slett ikke tid eller anledning. De aktive tillitsvalgte reiser mye, og det ville blitt vanskelig for meg, sier hun.

Trives best hjemme

Reisevirksomhet er ikke bare vanskelig, det er heller ikke så ønskelig. Laila Arnestuen er nemlig veldig hjemmekjær, hun har ingen store drømmer om å se all verdens kriker og kroker. Hun lengter heller ikke til varmere strøk i de korte ferieukene de innimellom kan bevilge seg. Nei, aller helst vil hun til setra, fire mil unna gårdsplassen. Der koser hele familien seg og Laila kan slappe av. Skjønt, i sommer skal setra rehabiliteres. Bygningen fra 1600-tallet trenger stadig vedlikehold og nå er snekkere i full sving. Detaljene skal Laila ta seg av i ukene som kommer.

– Setra er mitt drømmested. Der er jeg i nuet, tanken er fri og jeg nyter ro og stillhet, sier hun.

Midt i naturen, til tross, du finner henne ikke på tur med sekk på ryggen. Bestevenninna «fortviler» over at den ellers så aktive dama setter seg fullstendig på bakbeina om hun vil ha henne med ut på langtur.

– Jeg har andre ting jeg heller vil gjøre enn å gå tur. Alle er så utrolig opptatt av den turgåingen, sier hun oppgitt.

Vaktbikkje på jobb

For Laila var det naturlig å organisere seg i HK da hun startet i Coop på 90-tallet. På jobben er så og si alle organisert, og Laila synes hun har fått bruk for medlemskapet sitt mange ganger.

– Det er supert å vite at du har noen i ryggen dersom ett eller annet skjer, eller du ender opp i en konflikt. Jeg har flere ganger kontaktet HK for å få råd, forteller hun.

For det har skjedd en del med arbeidsplassen siden hun ble ansatt. Ikke minst har butikken blitt omprofilert og blitt pålagt å få ned lønnskostnadene. Det betyr mer jobb på færre. Selv om hun liker å ta i et tak, vil hun at kollegene skal ha en arbeidsdag de trives med, og er ikke redd for å si fra og ta opp saker med ledelsen. I sommer skal nabobutikken legge ned, og Laila er spent på om det vil medføre mer trøkk på egen jobb.

– Dersom det fører til endringer hos oss, skal vi ansatte være med på prosessen, bedyrer hun.

Generelt er det ikke noe veldig aktivt fagforeningsliv i bygda. Ifølge Laila og mannen er det markering og tale hver 1. mai, men noe tog arrangeres det ikke lenger. Det er få flagg å se på gårdene denne dagen, men bøndene sprer ikke møkk, det er respekt for arbeidernes dag. Samboerparet er glad for å se at fagbevegelsen støtter bøndene i deres krav overfor regjeringen. Selv kjemper de for å beholde arbeidsplasser i bygda. Det lokale meieriet har vært nedleggingstruet, og da står bøndene ved de ansattes side.

– Vi vil jo ha folk her, da må vi ha arbeidsplasser, sier de.

Blir ved sin lest

Laila har funnet sin plass her på prestegården.

– Vi har fått det så godt her. Vi utfyller hverandre. På grunn av Tor Inges handikap blir det noen ganger mer på meg, men det har jeg visst fra den dagen jeg traff ham, sier hun.

Mannen hennes krasjet nemlig på motorsykkel få timer etter sin egen 20-årsdag. Det endte med at han måtte amputere det ene benet fra låret, og tilbringe månedsvis på sykehus.

Etter noen år i andre jobber, valgte han bondelivet. Laila er imponert og stolt over ham og glad for livet de lever sammen.

– Jeg er heldig. Dette er livet mitt, og det er et godt liv. Jeg ville ikke byttet med noen, sier hun.