JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Sjefenes drøm

Lurer du på hvorfor ubekvemstilleggene har stått stille i mange år? Jo, fordi arbeidsgiverne ønsker dem dit pepper’n gror. Her er fagbevegelsens motkrefter.
04.10.2010
14:27
14.12.2013 12:32

lene.svenning@lomedia.no

Det hender nok at HK-medlemmene er en anelse skuffet etter at resultatet av tarifforhandlingene blir offentliggjort. Hvorfor ble ikke tilleggene for ubekvem arbeidstid økt? Og hvorfor blir det ikke slutt på all deltidsbruken? Det kan være fordi arbeidsgiverne også har et syn på saken, ofte det motsatte av fagbevegelsens. HK-Nytt har spurt tre representanter for arbeidsgiverorganisasjonene om hvordan deres drømmearbeidsliv ser ut.

Lokale tilpasninger

Vibeke Hammer Madsen, administrerende direktør i arbeidsgiverorganisasjonen HSH, er ikke motstander av tariffavtaler. Hun vil bare ikke at det skal stå så mye i dem. – En form for tariffavtale mellom partene er ryddig og greit. På et sentralt nivå er det fornuftig å ha en avtale som regulerer samarbeidet og minstelønnssatsene, sier hun.

Men hvis Madsen kunne velge, er dét også det hele. – Tariffavtalene burde vært tilpasset den enkelte arbeidsplass, preget av de lokale forholdene. Norge er et lite land, men med store forskjeller i konkurransebildet. Det må reflekteres i tariffavtalene, mener hun.

Madsen synes det er et problem at tariffavtalene er for detaljerte.

– Praktisk

– Absurd spørsmål, men interessant, er Samfo-direktør Torgeir Krokens umiddelbare kommentar når HK-Nytt ber om å få snakke med ham om hvordan hans drømmearbeidsliv ser ut.

Han ser ikke for seg et arbeidsliv uten tariffavtaler. Slike avtaler synes Kroken er et greit instrument i møte med arbeidstakerne. – Det er vesentlig at partene har mulighet til å inngå avtaler med hverandre, ellers hadde vi hatt et lovverk som regulerte alt. Det er praktisk med tariffavtaler, uten dem ville det vært vanskelig å lage arbeidsplaner og å fastesette lønna. Det ideelle for arbeidsgiverne ville være å bestemme alt, men det lokale bedriftsdemokratiet er viktig for de ansattes motivasjon, tror Kroken.

Men på enkelte områder er tariffavtalen med på å gjøre oss gammeldagse, mener han, og viser til at påskeaften er en tariffestet fridag for handelsansatte. – Dette er ting som bør bestemmes lokalt, og gjerne slik at det gis fri til de som ønsker det. Men vi har jo konkurrenter som ikke er bundet av tariffavtale, og som holder åpent, sier Samfo-direktøren.

At ikke alle bedrifter er bundet av en tariffavtale synes også NHOs forhandlingsdirektør Rolf Negård byr på problemer. Mange av dagens tariffbestemmelser gir bedrifter med tariffavtale en konkurranseulempe, mener han. – Hundre prosent organisering hadde kanskje avhjulpet det? – Da får du monopolisme, og det er ikke bra. Men hvor stor organisasjonsgrad det er, overlater jeg til fagbevegelsen, sier han med et smil.

Interessemotsetninger

Negård mener likevel at tariffavtaler er en hensiktsmessig måte å ordne lønns- og arbeidsforhold på. Og så lenge de tillitsvalgte ikke bare er opptatt av å kreve og å forsvare rettigheter, men også bidrar til utvikling av arbeidsplassen, er han fornøyd. – Men det er ikke bare rosenrødt. Gjennom systemet med tariffavtaler har arbeidstakerne anledning til å bruke makt gjennom kampmidler. Da kommer interessemotsetningene til syne, påpeker han.

Torgeir Kroken i Samfo lurer av og til på om de tillitsvalgte og arbeidsgiverne har de samme målene i sikte. – Av og til opplever vi at tillitsvalgte er mest opptatt av å stå på barrikadene og se på alt som er galt, i stedet for å være med på å utvikle bedriftene. Det må ligge en eller annen misforståelse til grunn, tror Kroken.

Selv om NHO-direktør Rolf Negård er tilhenger av tariffavtaler, er heller ikke han like fornøyd med innholdet i dem. Negård synes mange av dem er tilpasset industrisamfunnet, og ikke reflekterer hvilke utfordringer dagens samfunn gir. For å være helt konkret: Negård vil av med normalarbeidsdagen.

For dyrt

– Bedriftene må yte service når markedet forventer det. Folk vil gjerne jobbe fra åtte til fire, men vil likevel ha tilgang til kjøpesentre, banker og offentlig kommunikasjon etter det. Det er et dilemma. Normalarbeidsdag er én ting, normalarbeidstid har blitt noe annet, sier han.

Problemet er ikke å få folk til å jobbe utover normalarbeidsdagen, men at det er dyrt for bedriftene, mener Negård. Ubekvemstilleggene sørger for det. – Arbeidskraften koster mer utenom normalarbeidsdagen, men ingen vil betale mer for å handle utenom den, sier NHO-direktøren.

Negård presiserer at arbeidsgiverne også ser det samme problemet i produksjonsbedrifter. Dyre maskiner blir stående stille i mange av døgnets timer fordi arbeidskrafta er for dyr utover normalarbeidsdagen. – Dagens regulering av arbeidstid tilhører en annen tid, sier han.

Skaper problemer

Samfo-direktør Kroken er langt på vei enig. Han viser til arbeidstidsbestemmelsen i enkelte tariffavtaler, som slår fast at arbeidstiden er mellom klokka 07.00 og 16.00. – I hine hårde dager var sikkert det en fornuftig bestemmelse, men den passer ikke i dag. Den er med på å vanskeliggjøre hverdagen, sier han.

Torgeir Kroken ønsker seg mer fleksibilitet i forhold til arbeidstid. Når arbeidstiden skal gjennomsnittsberegnes og den i én uke overskrider 40 timer, kan tillitsvalgte si nei, selv om arbeidstiden uka etter er på 30 timer. Det synes Kroken er ugreit. – Dette skaper store problemer for oss, og gjør det vanskelig å få ting til å gå rundt, sier han.

– Ikke ubekvemt

Vibeke Madsen legger heller ikke skjul på det: Hun vil bli kvitt normalarbeidsdagen. Den defineres stort sett i tariffavtalene som å vare fra klokka 07.00-17.00. Utover det betales det tillegg for ubekvem arbeidstid. Og det synes ikke Madsen så mye om. – Det koster for mye. Og det er jo ikke sikkert at alle arbeidstakere opplever det som belastende å jobbe på andre tider enn innenfor normalarbeidsdagen, framholder hun, og peker på elever og studenter som jobber deltid i varehandelen, og som det passer aller best for å jobbe på kvelder og i helger.

– Men krav om økning av ub-tilleggene kommer jo under hvert eneste tariffoppgjør. Er ikke det et tegn på at det oppleves som ubekvemt å jobbe utover normalarbeidsdagen? – Det er et krav fra HK sentralt, men det er jo ikke sikkert at det er det de ansatte vil ha, sier hun og unngår neppe å treffe HK på skinnleggen.

Ikke til alle

Madsen er ikke fremmed for tanken om å veksle inn ub-tilleggene mot en høyere flat timelønn. – Det er jo en klassisk diskusjon. Enkelte bedrifter vil kunne tenke seg å gjøre det slik, men tariffavtalen setter absolutte begrensninger, sier hun.

Likevel ønsker hun ikke å kvitte seg med ubekvemstilleggene. – Nei. Vi har spurt medlemsbedriftene våre, og vi får ikke et ensidig svar om at de må bort. Vi trenger ub-tillegg, det er riktig å ha. Men ikke alle bør få dem, det kommer an på hvor belastende det er. Går du tøff turnus og skift skal vi lønne folk for det, sier hun. Madsen vil gjerne innskrenke tiden for når ubekvemstilleggene skal gjelde.

Heller ikke Samfo-direktør Torgeir Kroken er veldig begeistret for ub-tilleggene. Han mener også at det nødvendigvis ikke er ubekvemt for studenter og skoleelever å jobbe kvelder og helger, mens de fleste som jobber heltid i varehandelen jobber på dagtid. – Vil du helst fjerne ub-tilleggene? – Umiddelbart er svaret ja, men det er noen problemer knyttet til det. I visse situasjoner er det ubekvemt for noen å jobbe kvelder og helger, sier Kroken.

Lokal lønnsfastsettelse

Lønna er definitivt et område som burde blitt forhandlet fram på hver enkelt arbeidsplass, mener Vibeke Madsen. Den bør ikke reguleres i sentrale tariffavtaler. Og helst burde den vært delt i to, én basislønn, og resten i prestasjonslønn. Da vil vi praktisk talt få det vi fortjener. Eller tjener inn. – I noen bransjer bør likhetsprinsippet gjelde, for eksempel i helse- og omsorgssektoren, hvor man jobber etter de samme målene. I varehandelen er det også en del likhet i bunnen, men her burde det være rom for lokale tilpasninger, mener Madsen.

Hun ser for seg at de sentrale partene ble enige om hvordan den økonomiske situasjonen ser ut før de lokale partene gikk til forhandlingsbordene, gjennom et teknisk beregningsutvalg, slik vi har i dag.

Også Kroken er tilhenger av at mer av lønna skal fastsettes lokalt. – Det vil være ryddigere å ha større innslag av lokal fastsettelse. Det vil også gi tillitsvalgte lokalt mer innflytelse på bedriften, sier han.

Kroken understreker at han vil ha lik lønn for likt arbeid, men vil bruke mer av potten til ansatte som for eksempel tar på seg ekstra arbeidsoppgaver. I dag er det for lite rom til å gjøre slike justeringer, mener han.

NHO er enig. – En viss sentral lønnsdannelse er viktig rent nasjonaløkonomisk, men hovedtyngden bør skje lokalt. Lønna bør i større grad knyttes opp til bedriftenes lønnsevne. Den er veldig ulik i ulike bransjer og i ulike deler av landet, sier Rolf Negård.

Mot garantilønn

Minst av alt liker Negård ulike garantilønnsordninger, som er knyttet opp til lønnsutviklingen i andre områder. – Når lønnssystemet blir knyttet opp til noen andre blir det helt gærent. Pengene kommer jo ikke seilende fra et annet sted. Et slikt system tar ikke hensyn til bedriftenes lønnsevne. Noen steder står valget mellom å ha en lav lønn eller ikke å ha en arbeidsplass, sier han.

Også Torgeir Kroken vil garantiordningen til livs. – Med garantilønnsordningen har partene ingen styring på lønnsdannelsen. Når den i år ga 3,78 kroner før lønnsoppgjøret, har vi lite igjen å forhandle om. Jeg har full forståelse for at det er nødvendig med en normal lønnsøkning, men med garantilønnsordningen er vi helt låst, sier han.

Nødvendig deltid

Handel og Kontor og resten av fagbevegelsen er opptatt av å bekjempe ufrivillig deltidsarbeid. Vibeke Madsen tror ikke deltidsarbeid lar seg eliminere. Men hun er kritisk til små stillinger. – Det er ikke mulig å unngå deltidsarbeid når du skal opprettholde et døgnbasert tilbud, slik det er i enkelte bransjer. Men jeg synes ingenting om små deltidsstillinger. Skal du ha det gøy på jobb og føle at du bidrar, må du være tilstede på jobb. Jeg synes det er ganske spesielt med 12 prosent stillinger. Disse ekstreme tilstandene synes jeg ikke noe om, sier Madsen.

Torgeir Kroken argumenter på sin side hardt for nødvendigheten av deltidsansatte i varehandelen. – Det må være slik for å få kabalene til å gå opp, siden omsetningen svinger i løpet av dagen. Jeg kan ikke si at det ikke er behov for mer heltid, men da må de ansatte kunne jobbe både kvelder og helger, sier han.

Ifølge Kroken er det ofte slik at når deltidsansatte får tilbud om merarbeid, takker de nei fordi timene de får tilbud om er på nettopp kvelder og helger.

Negård i NHO mener deltidsstillinger er nødvendig. – En del bedrifter tjener penger bare på visse deler av døgnet. Da må de ta ned kostnadene på andre. Sånn er det bare. Men jeg skjønner at flere kan tenke seg mer eller fast arbeid. Men i NHO-bedriftene har vi ikke så mye deltid, sier Negård.

For sterkt stillingsvern

Arbeidsgiverrepresentantene vil ikke gi norske arbeidstakeres stillingsvern på båten, men er kritiske til det. – Vi må ikke få et stillingsvern som er mye strammere enn i omverdenen, sier HSH-direktør Madsen.

Torgeir Kroken er krassere: – Det har gått for langt, det er for sterkt. Retten til å stå i stilling under en tvist om oppsigelse er ikke alltid hensiktsmessig. Selvsagt er det viktig at det er saklige begrunnelser for å avslutte et arbeidsforhold, men vi opplever til stadighet at bedriftene bruker unødvendig mye ressurser på saker som er saklige. I nedbemanningssituasjoner er dette frustrerende, sier han.

NHO er heller ikke helt fornøyd. – Stillingsvernet er organisert på en god måte, med gode rettigheter og krav om saklighet. Men vi er kritiske til hvor langt retten til å stå i stilling går. Spesielt i forbindelse med nedbemanninger kan retten til å stå i stilling skape vanskelige og svært uheldige situasjoner, sier Rolf Negård.

Ansiennitet ikke viktigst

Ansiennitetsprinsippet, eller «sistemann inn – først ut» ved nedbebanning er viktig for fagbevegelsen. Men også det protesterer arbeidsgiverne på. – Ved nedbemanning må det være andre forhold enn ansiennitet som legges til grunn. Det er viktig å nedbemanne med de riktige personene. Under ellers like vilkår må det gjerne være ansiennitet som teller. Men å bruke kun ansiennitet inngår ikke i mitt drømmearbeidsliv, sier HSH-direktør Madsen.

– Ansiennitetsprinsippet, hva er det, spør Negård retorisk. – Vi har ikke et system som sier at sistemann inn er førstemann ut, selv om mange oppfatter det slik. Sverige har det. Vi har et system som sier at hvis du ikke kan skille på noe annet, så skill på det. Ansettelsestid er bare ett av flere kriterier som legges til grunn ved nedbemanninger, sier Negård som mener krav til kompetanse veier tyngst.

Torgeir Kroken mener det bør være godt begrunnet hvis man skal avvike ansiennitetsprinsippet.

Avviser sekstimersdagen

Drømmen om sekstimersdagen lever i fagbevegelsen. For arbeidsgiverne er det et mareritt. – Glem det! Jeg ser på det som helt uaktuelt i dag. Bedriftene må selvsagt kunne diskutere om det er hensiktmessig lokalt. Men vi har for få folk til å få arbeidslivet i Norge til å gå rundt med sekstimersdag, er Krokens kommentar.

Heller ikke Negård ønsker sekstimersdagen velkommen. – Vi er imot den. Vi har ikke råd til en arbeidstidsforkortelse nå, er hans knappe kommentar. – Jeg tror sekstimersdagen kan gå bra for enkelte bedrifter, det har vi jo sett, men jeg avviser at det er løsningen framover. Med sekstimersdag vil den norske arbeidskraften bli for dyr sammenlignet med utlandet, sier Vibeke Madsen.

Vil revidere reglene

Vibeke Madsen har flere ønsker til endringer i arbeidslivet. Hun vil for eksempel at bedriftene skal slippe å måtte ta med seg en tariffavtale ved såkalte virksomhetsoverdragelser. – Hvis bedrifter som planlegger en oppkjøp eller andre endringer i bedriftens struktur blir tvunget til å ta med seg de ansattes tariffavtaler og andre rettigheter, er jeg redd de lar være. Da frykter jeg at bedriftene heller blir lagt ned, sier hun.

– Vil ikke en slik endring bety at det åpnes for at bedriftene kan omorganisere seg bort fra tariffavtalene? – Jo, men det er ikke snakk om ikke å ha tariffavtale, men å få en som passer til bedriftene, svarer Madsen.

HSH-direktøren er bekymret for en ytterligere innskrenking av arbeidsgivers styringsrett fordi hun mener det kan gjøre at bedriftenes omstillingsprosesser tar for lang tid. Men hun lever godt med dagens regelverk for de ansattes innflytelse på arbeidsplassene. – Arbeidsgiverne må kunne gjøre endringer og tilpasninger i arbeidsstokken som de vil, og det raskt. Medbestemmelse ut over dagens nivå kan ta for lang tid. Når vi opplever ting som for eksempel finanskrisa, må lederne kaste seg fort rundt. Hvis de da må gjennom lange prosesser med mange drøftingsmøter med ansatte og tillitsvalgte, så kan toget gå. Unødvendig lange prosesser gjør vondt både for arbeidstakere og arbeidsgivere, sier hun.

Madsen mener reglene i arbeidslivet er modne for revisjon. – Jeg kan ønske meg nye tanker om framtida, framfor ensidig å forsvare rettighetene vi har i dag. En del bør vi ta med oss videre, men mye må vi revidere, avslutter hun.

Slik ser altså arbeidsgivernes drømmearbeidsliv ut, om de kunne dele ut kortene på nytt. Det spørs om ikke fagbevegelsen vil få nok å bryne seg på framover.

04.10.2010
14:27
14.12.2013 12:32